John Pilger skrev 5. september i «Information Clearing House»: - Hvilken er verdens mest mektige og voldelige isme? Svarene vil gjerne være de vanlige demonene slik som islamisme og kommunisme. Svaret er kun overflatisk registrert, dokumentert og erkjent, fordi det finnes en ideologi som hevder å være ikke-ideologisk, hverken venstre eller høyre, men den eneste riktige. Det er liberalismen.

Det er en pen og beleilig myte at liberale er fredsmeglere og konservative er krigshissere, skrev historiker Hywel Williams i 2001, men den liberale imperialismen kan være farligere pga. deres overbevisning om at den representerer en overlegen livsform. Han viser til en tale av Tony Blair etter angrepet 11. september 2001, hvor Blair lovet å endre verden rundt oss etter sine moralske verdier. Minst en million døde seinere alene – bare i Irak.

Blairs forbrytelser er ikke uvanlige. Siden 1945 har mer enn en tredjedel av FNs medlemsland – 69 land – lidd under noe eller alt av følgende: invasjon, statskupp, undertrykking av demokratiske folkebevegelser, omstyrting av valg og bombing av befolkningen. Historiker Mark Curtis anslår dødstallene til millioner. Dette er først og fremst den ledende liberale flammebæreren USAs prosjekt, hvis berømte «progressive» president John F. Kennedy, som nyere forskning nå viser at autoriserte bombing av Moskva under Cuba-krisen i 1962.

«Hvis vi må bruke makt», sa Madeleine Albright, utenriksminister i USA under Bill Clintons liberale administrasjon, «så er det fordi vi er Amerika. Vi er det uunnværlige landet. Vi er den store. Vi ser videre inn i framtida.» En rimelig konsis definisjon av moderne voldelig liberalisme.

Syria er et varig prosjekt. I en fersk rapport fra Royal United Service Institute, «En kollisjonskurs for intervensjon», sier forfatteren med en vittig understatement: «Det er høyst sannsynlig at vestlig etterretning og spesialstyrker allerede har oppholdt seg i Syria over lengre tid». En verdenskrig vinker i Syria og Iran. Israel, den voldeligste kreasjon, okkuperer allerede deler av Syria. Dette er ikke en nyhet. Israelere drar på piknik til Golanhøydene for å se en borgerkrig dirigert av vestlig etterretning fra Tyrkia og betalt og utrustet av det middelalder-styrte Saudi Arabia. Etter å ha stjålet det meste av Palestina, ondskapsfult angrepet Libanon, utsultet folket på Gaza-stripen, utviklet og bygget et illegalt atomvåpenarsenal, er Israel fritatt for nåværende desinformasjonskampanje som har som mål å innsette vestlig orienterte marionettregjeringer i Damaskus og Teheran.

21. juli advarte The Guardians kommentator Jonathan Freedland at vesten ikke vil holde seg unna lenge. Både USA og Israel er også opptatt av å fokusere på Syrias beholdning av kjemiske og atomvåpen, som sies å være usikret og under flytting. Assad kan velge å gå ned i en dødelig flammende glorie. Sagt av hvem? De vanlige «ekspertene» og spøkelser. Som dem ønsker Freedland seg «en revolusjon uten en full invasjon som ble nødvendig i Libya». Iflg. NATOs egne registreringer iverksatte de 9700 rakett- og bombeangrep mot Libya, hvor mer enn en tredel var rettet mot sivile mål, inklusive raketter med uranstridshoder. Les UICEF-rapporten om drepte barn, de fleste under ti år.

Akkurat som ødeleggelsen i Fallujah i Irak var ikke disse kriminelle handlingene nyheter, fordi nyheter som desinformasjon er et fult integrert angrepsvåpen. I anglo-amerikansk lærdom er det humanistiske perspektivet tatt ut av studiet av nasjoner og skjult med sjargong som tjener de krigshissende maktene. De legger ut hele nasjoner til obduksjon, og har identifisert «mislykkede stater» (stater som er vanskelig å utbytte) og «kjeltringstater» (stater som motsetter seg vestlig dominans). Om regimer er demokratier eller diktaturer er irrelevant. Det samme gjelder for dem som har inngått kontrakt for utøvelse av skitne jobber.

I Midt-Østen, fra Nassers tid i Egypt til Syria i dag, har den vestlige liberalismens kollaboratører vært islamister, senest al-Qaida, mens lang tids diskrediterte forestillinger om demokrati og menneskerettigheter etter behov tjener som retorisk tildekking av erobring.