Norge
er et kapitalistisk land. Den herskende klasse er borgerskapet som
eier og kontrollerer mesteparten av produksjons- og finansmidlene. Et
lite mindretall hersker direkte økonomisk over det store flertall.
Vi regner med at ca 10 % av befolkninger eier og kontrollerer ca 90 %
av kapitalen i landet.
Privatkapitalismen er hovedsakelig
forankret i industri, skogbruk, skipsfart, handel, kredittvesen og
servicenæring. Men den kapitalistiske utvikling brer seg til stadig
større områder.
I visse bransjer og på mange steder dominerer
de selvstendige små og mellomstore bedrifter. De har stor betydning
for landets økonomi (produksjon, omsetning og tjenesteytelser),
bosetting og sysselsetting. Men mange arbeider under vanskelige
forhold og særlig de minste bedriftene er i en utsatt stilling.
Mange nedlegges, slukes av konserner eller underordnes storkapitalen
gjennom forskjellige former for avhengighet. Massenedleggelse av
industribedrifter, store som små, skaper massearbeidsløshet. Mange
norske bedrifter som ble opprettet med lån fra statsbankene
(Industribanken, Garantifondet for skip m.m.) og fikk nærmest gratis
rammebetingelser (Vei, tomt, vann m.m.) fra lokalsamfunnet (fylkes-
og primærkommuner) for å etablere seg, men får flytte uhindret til
utlandet med lavere lønninger og priser – uten. vederlag tilbake
til samfunnet. Lokalsamfunnet mister arbeidsplasser og inntekter. Små
samfunn går i oppløsning da de deretter mister skoler, nærbutikk,
post m.m
Denne kyniske utnyttelse av statlige og offentlige
fordeler for kapitalistene er lovlig politikk i dagens Norge. De
offentlige hjelpeordningene må ta seg av de arbeidsledige.
Gjennom
det økonomiske avhengighetsforholdet til det kapitalistiske
verdensmarkedet, de transnasjonale storkonsernene og medlemskapet i
NATO er Norge bundet til imperialismen. Samtidig utvikler den norske
kapitalismen selv imperialistiske trekk. Det skjer gjennom
skipsfarten og den økte kapitaleksporten. Mer og mer "norsk"
kapital investeres i utlandet. Dette medvirker til å integrere
landet i den kapitalistiske verdensøkonomien og det imperialistiske
system.
Norge
er et klassesamfunn som hviler på den grunnleggende motsetningen i
kapitalismen, motsetningen mellom arbeid og kapital. De tre sosiale
hovedgrupper i det norske samfunnet er borgerskapet, arbeiderklassen
og mellomlagene. Det store flertall av det norske folk hører hjemme
i arbeiderklassen eller mellomlagene.
Bare
et par prosent av de mennesker som bor i landet vårt hører sosialt
og økonomisk til borgerskapet. Borgerskapet er differensiert i
forskjellige grupper etter rikdom og makt. Det finnes mindre
kapitalister, mellomstore kapitalister og storkapitalister. Under
storborgerskapets kontroll er også monopolkapitalen.
Storborgerskapets representanter sitter i styrene og har
aksjemajoritet i disse selskapene.
Monopolkapitalen i norsk
industri, handel, skipsfart, skogbruk, bank og forsikring er, gjennom
kapitaldeltakelse, personalunioner og andre former for tilknytning,
flettet sammen til en finanskapital.
Storaksjonærene i industri,
handel, skipsfart etc. er representert i bankenes styrer og
representantskap. Samtidig eier storbankene betydelige aksjeposter i
norsk industri. Sammenfletningen mellom storkapital i industri,
bygge- og anleggsvirksomhet, skipsfart, varehandel, servicenæring og
kredittvesen blir tettere. De store kapitaleierne bestemmer hvor
industri og annen næringsvirksomhet skal reises og hvilke bedrifter
som skal legges ned. De har styringsretten som følge av sitt
eiermonopol. De tilhører monopolborgerskapet som utgjør den mest
velstående og rike samfunnsgruppen med en betydelig politisk makt
gjennom sin interessepartier og politiske løpegutter innen
styringsorganene i landet.
Monopolborgerskapet utgjør det sosiale
toppsjiktet i samfunnet. Dets innflytelse og rikdom har økt i hele
etterkrigstida og fortsetter å øke. Den høye
kapitalkonsentrasjonen viser både hvor liten og hvor mektig den
klikk er som representerer finanskapitalen. Et fåtall rike familier
og enkeltpersoner som representerer disse, personifiserer
finanskapitalen. De har en dominerende innflytelse over hele landets
næringsliv og dermed over andre viktige områder av samfunnslivet.
Denne storfinansen er økonomisk, sosialt og politisk nært
knyttet til den internasjonale monopolkapitalen. Disse kreftene er
arbeiderklassens og hele det arbeidende norske folks hovedmotstander.
Kampen må i første rekke begrense og redusere deres økonomiske og
politiske makt for å bane vegen for virkelig sosialt og politisk
framsteg i landet, og for en overgang til sosialismen.
Monopolborgerskapets representasjoner i bedriftenes styrer,
generalforsamlinger og råd må erstattes av representanter for
arbeidernes organisasjoner og sammenslutninger.
Arbeiderklassen
er den andre av de to hovedklassene i det norske samfunnet. Dens
vesentlige kjennetegn er at den ikke eier produksjonsmidler. Den er
således tvunget til å selge sin arbeidskraft for lønn på
markedet. Over tre firedeler av landets befolkning tilhører
arbeiderklassen. Arbeiderklassen øker i antall da flere og flere
utøvere i de tidligere ”frie yrkene” (leger, advokater,
arkitekter, m.fl.) mister sin selvstendige virksomhet og må selge
sin arbeidskraft for å leve.
Således blir en stadig større del
av yrkesbefolkningen lønnstakere. Også gruppen "selvstendige"
i handel, industri, handverk, jordbruk, fiske og innen akademiske
yrker avtar. En økende del av disse lag og funksjonærene
proletariseres og glir objektivt inn i arbeiderklassen eller er i
ferd med det, bl.a. mange teknikere og ingeniører. På denne måten
blir arbeiderklassen sosialt mer uensartet enn tidligere. Samtidig
får store og viktige lønnstakergrupper inntekts- og arbeidsvilkår
som likner industriarbeidernes. De blir ”deklasserte”. Allikevel
er ”kjernegruppene” i arbeiderklassen i dag: industriarbeidere,
transportarbeidere, olje- og gassarbeidere, vanlige funksjonærer i
handel og kontor og de som arbeider i de tyngste sektorene innen
helse og hotell- og restaurantbransjen.
Den viktigste delen av
arbeiderklassen både økonomisk og politisk er fortsatt
industriarbeiderne som skaper de største verdiene – blir mest
utbyttet - selv om de tallmessig går tilbake også i vårt land.
Storindustriproletariatet, arbeiderklassens, skal være den mest
bevisste og organiserte del. Det har lært at det enkelte individ
ikke kan stå aleine. Deres klassebevisst må allikevel hele tiden
utvikles og ikke forvitres. Det er en av de viktigste oppgavene til
de kommunistiske partier å bidra til økt klassebevissthet og å slå
tilbake høyrepartienes og sosialdemokratenes kontinuerlige
anstrengelser for å svekke arbeiderklassens tro på seg selv, sin
betydning og krefter og retten til å virkeliggjøre sine rettmessige
interesser og behov.
Industriarbeiderklassen er den viktigste
faktor i verdi- og merverdiskapningen. Fordi den står i den direkte
produksjonsprosessen, er den nå som før kapitalens hovedobjekt for
utbyttingen. Industriarbeiderne får en høy grad av organisasjon og
disiplin i selve arbeidet. Dette øker med produksjonens
samfunnsmessige karakter, spesialiseringen og arbeidsfordelingen.
Derfor er industriproletariatet objektivt den mest revolusjonære
kraft i samfunnet.
Den teknologiske utviklingen innebærer en
sterk tendens til at industriarbeiderne går tilbake i antall. Det er
en sterk utfordring for hele arbeiderbevegelsen å utvikle en ny
tenkemåte som ivaretar og videreutvikler klassebevisstheten i andre
grupper som også har uforenlige og motstridende interesser til
kapitalismen, lik industriarbeiderne til nå har vær eksponent
for.
Parallelt
med den vitenskapelig - tekniske revolusjon (VTR) skjer det store
strukturendringer i industriarbeiderklassen. Nye yrkesgrupper og
sosiale lag oppstår, mens gamle fagarbeider-grupper forsvinner.
Forskerne, ingeniørene og teknikerne blir en stor og viktig
gruppe.
Utbyttingen av sammensatt arbeid, dvs. arbeid som krever
ulike prosesser med ofte spesialiserte arbeidere, produserer større
verdi og mer profitt enn det enkle arbeid, får økt betydning for
kapitalen. Det har dannet seg to nye arbeidsmarkeder. Ett for høyt
kvalifisert arbeidskraft som er knyttet til den nye teknologien og
forskningen. Og et annet for mindre kvalifisert arbeidskraft som
brukes i bransjer med tradisjonell teknologi eller til enkel
operatørvirksomhet i avanserte bedrifter. Felles er at de alle i sin
arbeidsfordeling blir fjernt fra de ferdige produkt. De opplever bare
sin egen avgrensete arbeidsoppgave og ikke hele produksjonsprosessen.
De får ikke noe forhold til det endelige arbeidsresultatet.
Mennesket blir enda mer fremmedgjort i arbeidsprosessen.
Fremmedgjøringen svekker klasse-bevisstheten, yrkesstoltheten og
betydningen av å være skapende og deltakende i samfunnet.
Ulikheten
i arbeidsmarked og kvalifikasjoner får store menneskelige og sosiale
konsekvenser. Det blir et dypere skille i arbeiderklassen når det
gjelder lønn, sosial trygghet, kunnskaper og status. Kapitalen
utnytter denne differensieringen. Det stiller arbeiderbevegelsen
overfor nye utfordringer.
Innføring av ny teknologi og
vitenskapens integrering i produksjonen gjør at det kan produseres
atskillig mer varer med langt mindre arbeidskraft enn før. Det er
flere arbeidsplasser i tjeneste- og servicesektoren enn i industrien.
Denne sektorens andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) har økt. Det
betyr ikke at industriproduksjonens betydning har avtatt. Det er bare
industriarbeidernes antall som har sunket, ikke deres sosiale,
økonomiske og politiske betydning. Den materielle sektoren
(industri, herunder olje- og gassproduksjonen, oppdrett, jordbruk,
fiske) "forsørger" flere og flere mennesker i den
ikke-materielle sektoren.
Mesteparten
av landets eksport er varer. Tjenester utgjør bare en liten del (i
2005 en tidel) av utenrikshandelen. Vi har derfor ikke gått inn i
"det postindustrielle samfunn". Nye begreper som "det
postindustrielle samfunn", "informasjonssamfunn",
"servicesamfunn", "utdanningssamfunn", som
borgerlige samfunnsforskere bruker, er egnet til å forvirre og
bedra. Slike begreper avleder fra det grunnleggende: produksjonen
blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av
produksjonsresultatet forblir privat. Uansett hva man velger å kalle
dette, er samfunnet kapitalistisk. Man forsøker å innbille oss at
arbeiderklassen ikke lenger finnes og at klassekampen er avblåst. Vi
er nå i ”samme båt”. Storkapital og arbeidere. (Røkke, Reitan
ror samme båten som hjelpearbeideren på Aker og hun som sitter i
kassa på Rema)
Også arbeidet i den ikke-materielle sektor
endres. Flere og flere arbeidsoperasjoner innen handel, kontor og
servicenæringer industrialiseres og automatiseres. De vanlige
lønnstakerne i denne sektoren får en økonomisk og sosial stilling
som likner industriarbeidernes.
Mellom
borgerskapet og arbeiderklassen finnes det ulike sosiale grupper,
mellomlagene. De "gamle" mellomlagene består av det store
flertallet av bønder, fiskere, håndverkere, småhandlere og andre
selvstendige yrkesgrupper. Deres økonomiske grunnlag er egen
arbeidsinnsats og har som regel privat eiendomsrett til beskjedne
produksjons- og finansmidler. "Selvstendigheten" er i dag
meget begrenset og relativ. Mange av dem har stor gjeld, og ofte er
de svært avhengige av storkapitalen, blant annet som
underleverandører. De er forgjeldet til banker, forsikringsselskaper
og andre finansinstitusjoner og er i hele tiden i en kamp mot
monopolene for å kunne overleve.
De "nye"
mellomlagene består hovedsaklig av funksjonærer i privat og
offentlig virksomhet. De har som oftest en inntekt og stilling i
arbeidslivet som ligger over gjennomsnittet av lønnstakere. Disse
funksjonærene har enten avgrensete funksjoner eller de kan være
selvstendige og stundom ledende i virksomheten.
Primærnæringene
som jordbruk og fiske har mindre betydning for totaløkonomien og
utgjør en liten andel av befolkningen. Men fortsatt er dette det
eneste livsgrunnlaget i store deler av landet. For landets bosetting,
selvforsyning, kultur og miljø har disse næringene stor betydning.
Dessuten gir næringene flere sekundære arbeidsplasser i
distriktene. De er også viktige for at Norge skal være selvforsynt
med mat.
I jordbruket er produksjonsenhetene gjennomgående små
og for det meste selveide. Det er en ubetydelig kapitalistisk
struktur i selve jordbruket og samvirketanken står sterkt blant
bøndene. Fortsatt ytes vesentlige tilbakeføringer over
statsbudsjettet til bøndene og deres organisasjoner.
Overføringer
til det tradisjonelle jordbruket er i de siste 20 årene blitt
kraftig redusert. Staten krever at bøndene skal drive mer intensivt
for å pine ut jorda (mer korn pr. krone) og tenke rent
forretningsmessig. Subsidier er fyord hos høyrekreftene. De som ikke
klarer seg ved egen hjelp må gå til grunne. Så kan kapitalkreftene
og de store driftsenhetens overta. Samtidig har det offentlige satset
på stuktur-rasjonalisering og nisjeprodukter. Satsing på
bygdeutviklingsprodukter som er noe helt annet enn tradisjonelt og
solid faglig – vitenskaplig landbruk, har ikke skapt vesentlig nye
arbeidsplasser i distrikts-Norge. Resultatet av denne politikken er
at stadig flere småbønder og særlig de med under 1 årsverk
forsvinner. Norge må heller satse på økologisk matproduksjon og
”kortreist mat” som er mindre forurensende p.gr.a. kortere
transport. Det er ingen grunn til å tro at regjeringens EU-
tilpasning, gjennom EØS-avtalen, sluttet ved folkeavstemningen den
28.november 1994. Tvert om ser det ut til at utarmingen av
distriktene vil fortsette.
En jordbrukspolitikk etter
EU-tilpasningsmønsteret vil forsterke tendensen til overgang fra
korndyrking til melke - og kjøttproduksjon på Østlandets
flatbygder. Det vil føre til at industrielle driftsformer tar
overhånd på bekostning av spredt bosetting og levende
bygder.
Landbruksdepartementets nye praktisering av jord- og
konsesjonslovgivningen fører til at mindre bruk ved eierskifte blir
tillagt de større brukene som tilleggsjord.
NKP vil bekjempe
denne utviklingen. Forsvinner flere av de små brukene og dermed
grunnlaget for mye av bosettingen, ødelegger det etter hvert hele
næringsgrunnlaget i utkant- Norge. Derfor vil NKP samarbeide med
alle organisasjoner som ser behovet for en aktiv og helhetlig
jordbrukspolitikk.
Rovdyrpolitikken truer i dag primærnæringene i Utkant-Norge. Det er store tap for de som driver med sau og rein. Småbrukere og reineiere er i ferd med å gi opp og legger ned næringene p.gr.a. tap av og skader på dyr. NKP mener at de som driver disse næringene må sikres den nødvendige trygghet og økonomi slik at næringene kan opprettholdes. Dette er også et ledd i å sikre bosettingen i distriktene og en del av vår distriktspolitikk På den andre side har ikke arten mennesket noen naturgitt rett til å utrydde andre arter eller raser på jorden. Det er vår plikt å sørge for at alle arter kan leve sammen. NKP går inn for et bestandsmål som sikrer en levedyktig bestand av gaupe, jerv, ulv og bjørn i Norge. Når det gjeld bestandsmål for rovdyr kan ikke NINA gis ei slik oppgave aleine. Vi opplever at NINA er under stadig press for privatisering, og bestandsmål må derfor vedtas i Stortinget. Men bestandsmål bør være totalt antall dyr framfor et tall med nye ynglinger. Etter Rio-konvensjonen kan vi oppfylle artsmangfoldet ved å ha rovdyr både i de definerte områder de skal være og utenfor. Dette kan minske rovdyrproblemet for beitenæringene. Selv om vi setter næringa først skal den ikke komme på bekostning av internasjonale avtaler om rovdyr. Vi må også sette krav til at næringa sørger for de vernetiltak som er mulige for at sau og rein ikke blir tatt av rovdyr.
I
fisket har det skjedd en sterk kapitalistisk utvikling og sosial
differensiering. Det pågår en overgang til mer kapitalkrevende
farkoster og redskaper. De er nå de store trålerederiene som
hersker og får de store fiskekvotene. For å berge ressursene må
trålerflåten reduseres betraktelig.
Men fremdeles er det slik at
flesteparten av fiskerne, særlig fjordfiskerne, helt eller delvis
eier og dermed har kontroll over sine egne produksjonsmidler. For at
det ressursvennlige fjordfiske og bosettingen langs kysten skal
overleve må vi kreve at fiskekvotene ikke følger fiskefartøyene
men den enkelte fisker. Kvotene må ikke være omsettelige på et
rent kapitalistisk marked med de store selskapenes og monopolenes
dominerende kjøpekraft som konkurrere ut enhver ungdom som vil
videreføre fiskeritradisjonene langs kysten. Fiskeribanken må sette
de nye fiskeutøverne i fokus og gi dem rimelige lavrentelån til
båter og utstyr. Man bør sette i verk dannelse av
fiskekooperasjoner med fellesdrift man hadde bl.a. før krigen.
Fiskeoppdrettsnæringa må sterkt begrenses. Lakseoppdrett er i dag
ikke bærekraftig for miljøet i havet. Oppdrettsfisken ødelegger de
biologiske og genetiske forholdene til villaksen, forsøpler mærene
og havet med avfall og øker algeveksten. Den er også for det meste
monopolisert (Salmar) med storkapitalistiske eierinteresser. NKP
mener at all oppdrettsnæring må skje på land i kummer som ikke
forårsaker forurensninger av havet. Storkapitalens makt må
reduseres til fordel for lokale interesser til fordel for
distriktspolitikken. Vi opplever at når oljeressursene tømmes i
andre deler av havområdene forsøker de monopolistiske
oljeselskapene å få del i nye områder særlig nordover i landet.
Det er kjent at de viktigste oppvekstområdene for arktisk torsk og
miljøet for silda ligger i Nord-Norge. Oljeselskapene er kyniske i
sin ekspansjon etter nye lete- og utvinningsområder uten tanke på
det biologiske mangfoldet i havet ved oljekatastrofer. Det finnes
ingen oljevernberedskap som kan forhindre oljekatastrofer til havs.
Vi opplever gang på gang at ”det som ikke kan skje” allikevel
skjer. Oljeselskapene med regjeringens velsignelse toer sine hender.
Ingen må stå ansvarlig. Selskapene slipper unna med bøter. NKP
mener at det ikke skal utdeles nye letekonsesjoner langs kysten av
Trøndelag og nordover. Det må ikke bores og produseres olje og gass
utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms (Senja) som er det største
matfatet for vår befolkning.
Også mellomlagene blir på
forskjellige måter - om ikke så direkte som arbeiderklassen -
utbyttet av den innenlandske og utenlandske monopolkapitalen. Det
gjelder særlig småprodusentene som er avhengige av lånekapital og
kostbare produksjonsmidler. Disse gruppene er viktige forbundsfeller
for arbeiderklassen.
De
intellektuelle er personer som hovedsaklig utfører åndsarbeid og
som gjerne har høyere utdanning (Akademikere). Denne gruppen er
meget differensiert, sosialt og yrkesmessig. Noen intellektuelle
hører hjemme i borgerskapet. Andre tilhører mellomlagene. En stor
del hører sosialt til arbeiderklassen eller nærmer seg den.
Allerede Marx snakket om "en vitenskapelig utdannet
arbeiderklasse".
Den rivende vitenskapelig-teknologiske
utviklingen har ført til at mange med høy utdanning er ansatt i
utdanningssektoren. Et økende antall ansatte i offentlig virksomhet,
har også en slik bakgrunn. De intellektuelle er blitt en stor
samfunnsgruppe. De blir i dag rekruttert fra bredere sosiale lag enn
tidligere. De fleste fortsatt fra borgerskapet har den høyeste
utdanning. For mange barn og ungdom fra arbeiderklassen – særlig
innvandrere – dropper ut i ungdomsskolen og får en dårligere
utdanning.
Mange intellektuelle deltar på ulike plan i kapitalens
ledelse av det økonomiske, politiske, administrative og ideologiske
livet i samfunnet. Særlig viktig er deres rolle som produsenter og
spredere av borgerlige ideer og verdier.
Tidligere hørte det
store flertallet av intellektuelle til borgerskapet og mellomlagene
og var preget av borgerlig syn. I dag har mange intellektuelle
objektivt en stor betydning for arbeiderklassen og dens
organisasjoner. Subjektivt, individuelt, har mange et manglende syn
på sin stilling i produksjonen (vi er ikke ”arbeidere”) og
sosialt (vi er uunnværlige og står over arbeideren) i samfunnet. De
er preget av borgerlig tankegods og må skoleres i sosialistisk
tenkning eller vil deres betydning for arbeiderklassen være
minimal.
Kvinnene
er fortsatt en diskriminert gruppe. Kvinnenes liv og arbeid
verdsettes lavere enn mennenes. Diskrimineringen kan reduseres under
kapitalismen. Men først under sosialismen - kommunismen skapes
vilkårene for helt å avskaffe den.
I det kapitalistiske
samfunnet blir ikke forholdene lagt til rette for at kvinner kan ha
sin plass i arbeidslivet. Allikevel er kvinnene en viktig
arbeidskraftreserve for kapitalen. De kan lett manipuleres ut og inn
av arbeidsmarkedet etter behovet for arbeidskraft. Synet på kvinnens
plass har nok forandret seg gjennom kvinnekamp og ulike lover som
skal sikre kvinners rettigheter i samfunnet som for eksempel ved
ansettelser. Det tradisjonelle borgerlige rollemønsteret er fortsatt
basert på at kvinnens plass er i hjemmet. Det oppfattes derfor som
riktig å sende kvinnene tilbake til hjemmene når arbeidsløsheten
øker.
Kvinnenes økonomiske avhengighet svekker deres
posisjon i samfunnet. Likestillingsloven gir formell likestilling.
Men for at sosial og politisk likestilling mellom menn og kvinner
skal bli reell, må kvinnene ha økonomisk selvstendighet. Grunnlaget
for selvstendighet er å kunne forsørge seg selv. Kvinner må
snarest ha oppnådd likelønnsprinsippet i arbeidsliver. Lik lønn
for likeverdig arbeid.
Flere kvinner har gått ut i arbeidslivet,
men ofte som deltidsansatte. Selv om husarbeidet er blitt sterkere
industrialisert (bruk av ferdigmat, nye tekniske husholdningsmaskiner
osv.), har kvinnens yrkesaktivitet ført til at hun er blitt
dobbeltarbeidende. Stillingsandelene i en rekke yrker er for små.
Det gir dårlig lønn, lav innflytelse på arbeidsplassen, ingen
pensjonspoeng m.m. Vi må snarest få lovfestet at de som ønsker det
får heltidsstillinger og faste ansettelser. Vikarbyråene må ut av
arbeidsmarkedet og utsetting av virksomheter på anbud innen helse-
og sosialsektoren må forbys
Klasseundertrykkelse og
kvinneundertrykkelse er flettet sammen. Dette kompliserer de sosiale
motsetningene. Gjennom kvinnenes egen kamp har folks bevissthet om
dette endret seg i positiv retning. Kvinner og menn i alle klasser og
grupper som utbyttes og undertrykkes, må i fellesskap kjempe for å
endre samfunnsforholdene. Kvinnene utbyttes også som seksualobjekter
i den spekulative pornoindustrien. Kroppen framstilles som varer som
kan kjøpes og brukes alt etter tilgjengelighet og pris. En viktig
del av kvinnekampen er også kampen mot pornografi og
prostitusjon.
Ungdommen
er en gruppe som undertrykkes og utbyttes på en spesiell måte under
kapitalismen. Den hører til de mest utsatte gruppene i samfunnet.
Den rammes først av krisene og arbeidsløsheten.
Den unge
generasjonen har en usikker tilværelse under de stadige svingninger
mellom høykonjunktur og lavkonjunktur. Mange unges drøm om en trygg
og lys framtid forsvinner bl.a. på grunn av faren for en atomkrig
som vil ødelegge alt liv. Framtida blir borte.
Dette er
hovedårsakene til pessimismen og virkelighetsflukten hos mange
ungdommer. I en slik situasjon vil alkohol og narkotika lett komme
til å framstå som umiddelbare erstatninger for manglende
framtidstro.
Ungdommen har på flere måter en særegen stilling
i samfunnet. Den ser på livet ut fra sine spesielle forhold.
Strømninger og moter blant den øker skillet til de eldre
generasjoner. Mange unge utvikler sine kulturer uavhengig av de
"voksnes" verden i sterkere grad enn tidligere. Og de føler
at herskende atferdsnormer og idealer bryter sammen, uten å ha noe å
sette i stedet.
Ungdomstida
blir forlenget i takt med kravet om lengre utdanning. Langt flere
unge er elever og studenter enn tidligere. Det betyr at ungdommen
fremmedgjøres fra arbeidslivet, samtidig som de unge får flere
teoretiske og tekniske kunnskaper. Men mange ungdommer som søker
høyere utdanning, får ikke adgang til dette på grunn av strenge og
ensidige opptaksvilkår. En stadig større del av ungdommen står
således uten både utdannings- og arbeidsmuligheter.
Etter krigen
var det en av de viktigste oppgavene å bygge ut et uavhengig og
menneskefokusert skolesystem. Hovedoppgaven var å gi alle en
allmennutdannelse og at elevene skulle oppdras til selvstendige og
kritiske mennesker. Ved siden av å gi kunnskaper skulle man utvikle
hele mennesket. Det var krav allerede fra opplysningstiden (Humboldt)
da man forkastet det trangsynte, autoritære undervisningssystemet.
Man skal utvike moralsk følelse, praktisk kyndighet til å ta
moralsk og politisk velfunderte avgjørelser og estetisk dømmekraft.
Dette har endret seg i takt med utviklingen av det kapitalistiske
samfunnet i Norge. I dag er det kapitalkreftene som styrer
utdanningspolitikken. Fra å bli oppdratt og utdannet til gagns
mennesker og dyktige fagarbeidere skal de nå tilpasses næringslivets
varierende behov for arbeidskraft på de områder der merverdi og
profitt er størst. Man er tilbake til føydalismen på mange måter.
De unge har en rekke felles trekk og interesser, men på samme tid er de som andre generasjoner i det norske folk delt i ulike klasser og sosiale lag. For de yngste er denne delingen preget av deres familiebakgrunn. De tilhører foreldrenes klasse. Først når de kommer i et eget selvstendig forhold til produksjon og arbeidsliv, får de sin egen klassetilhørighet. Barn og ungdoms klassebakgrunn danner, sammen med geografiske forskjeller og ulike boligmønstre, grunnlaget for viktige skiller innen en tilsynelatende enhetlig ungdomsmasse.
All
ungdom må gis like og gode muligheter til å utvikle sine evner
innen kunst og idrett. Det sosialistiske samfunnet vil ha ressurser
til å bygge og drive kulturskoler og idrettsarenaer og ulike
positive fritidsaktiviteter (for eksempel musikk-, film- og
danseklubber)
Arbeiderungdommen blir i særlig grad rammet av
kapitalismens kriser. Den rammes sterkest av arbeidsledigheten. Den
kommer inn i et utdanningssystem, preget av tradisjoner og et miljø
som er fremmed for den. Dette systemet har et borgerlig
innhold.
Ungdommen har under kapitalismen en naturlig interesse i
å gjøre felles sak med arbeiderbevegelsen og andre
framskrittskrefter. For arbeiderbevegelsen er det derfor en viktig
oppgave å aktivisere og skolere ungdommen i kampen for fred,
demokratiske rettigheter og sosialisme.
I atomalderen, da selve
livet er truet, har all ungdom uansett klassetilhørighet en alt
overskyggende interesse: å stå sammen i kampen mot faren for
utslettelseskrig og miljøkatastrofer. Derfor støtter ungdom opp om
alle de bevegelsene som har til overordnet mål å redde vår jord.
Kriger og den neoliberalistiske markedsøkonomien i den kapitalistiske og imperialistiske del av verden har tvunget millioner av mennesker fra død, lemlestelse, sosial nød og økologiske katastrofer. Disse flykter til land der de tror liv og helse kan sikres og at de kan få utdannelse og arbeid. Vi skiller mellom innvandrere som flytter p.gr. av økonomisk og sosial nød og asylsøkere (asylanter) som flykter fra tortur og faren fra å bli drept og må søke om en særlig oppholdstillatelse (asyl). De som kommer på humanitært grunnlag når forholdene i hjemlandet er stabile og trygge. Ulovlige, papirløse flyktninger som kom som barn eller har integrert seg i det norske samfunnet over år med arbeid og sosiale kontakter må få oppholdstillatelse om nødvendig med amnesti.
I mange år har debatten i Norge vært absurd og avslørt at vi ikke har noen innvandrer- eller flyktningepolitikk. I stedet har de blitt utnyttet av reaksjonære og partipolitiske krefter for sine egne, kortsiktige formål. Reelt har denne gruppen blitt et brikke i den ideologiske kampen. Særlig har det værtnedslående å følge Aps (sosialdemokratenes) utvikling både i Norge, og særlig i Danmark, og ellers innen EU. Ap er blitt, sammen med Frp, det mest innvandrerfiendtlige partiet. Glemt er at mange nordmenn for 70 år siden selv måtte flykte til Sverige, England og USA for å berget livet mot den nazistiske okkupasjonsmakta.
NKP vil ha en innvandrer- og flyktningepolitikk som bygger på en klassemessig og internasjonalistisk holdning. Det er også klasseforskjeller mellom rike og fattige; mellom dem som er vant til å undertrykke og de som blir undertrykket. I dag er ca 1/3 fra EU-land, USA, Canada og Australia. Det er de øvrige 2/3 som utsetes for diskriminering og rasehets.
Konkret skal de ha undervisning i norsk språk og kultur og tilbud om videre- og etterutdanning. I grunnskolen skal de også ha undervisning i sitt morsmål. Undervisningsmyndighetene må utarbeide en helhetlig plan for undervisningsforløpet.
Innvandreren skal ha rett til bolig som alle andre grupper og få bosette seg der de ønsker.
Vi krever en målrettet innsats for å utrydde diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet. De skal instrueres av arbeidsledelsen i arbeidsprosesser, bruken av redskaper, i omgangen av miljøfarlige materiale, bruk av vernetiltak slik at den enkelte forsår betydningen av dette. Alle opplæringssentra skal ha personale som er utdannet til arbeid med innvandrere.
Alle skal sikres gjennom lov mot alle former for sjikane med utspring i fremmedhat og rasisme. Barn og ungdom må gis en oppdragelse som tar avstand fra rasisme og diskriminering. Her har skolen det største ansvaret
På
1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og
radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samenes sak blir også
i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene
arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet
blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP).
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av
1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten rundt 1980. Alta-saken
gjennomgikk flere stadier fra kraftutbyggingssak, til Masi-sak,
miljøsak, samerettssak og til slutt urfolkssak. Hele Alta-saken gikk
gjennom mange kriser og kulminerte med 600 politifolks rydding av
sameleiren og fjerningen av lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981.
For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en
egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene
opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt
svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte
internasjonal oppsikt. Samene har vært aktive for å få vern mot
storsamfunnet ved å få ”urfolkstatus”. Den reviderte
ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige
stater ble godkjent av Stortinget i 1990.
Samene er en egen etnisk gruppe som gjennom århundrer er blitt diskriminert økonomis, sosialt, språklig og religiøst, Allikevel er det store klassemotsetninger i den samiske befolkningen. Det er en gruppe reineiere som har egeninteresser i privat drift og de kjøper arbeidskraften til reingjeterne. I fjordene i Nord-Norge har vi grupper av kvener (av svensk og finsk herkomst) og sjøsamer som lever av fjordfiske og småbruk. Disse gruppene må sikres fiskerettigheter i fjordene. Reineierne er stort sett reaksjonære og stemmer borgerlig. De eiendomsløse kvener og fjordsamer og reingjetere har derfor felles interesser med arbeiderklassen.
De har allikevel hatt samme opplevelse av det norske storsamfunnets undertrykkelse. Det første store opprøret mot de norske styresmaktene kom under Kautokeino-opprøret på 1850-tallet. Det neste var Alta-konflikten i 1978-1981 da man uten rådslag og samarbeid med samenes ulike representative organisasjoner besluttet å demme ned den unike Altaelva. Til tross for store demonstrasjoner og sivil ulydighet p.gr. av de udemokratiske beslutningene – da en minoritet med urfolksstatus ble overkjørt, de store økologiske og reindriftsmessige negative konsekvensene ble neglisjert, fikk regjeringen med sosialdemokratene (Ap) sin vilje igjennom. Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble i praksis anerkjent ikke bare som en minoritet, men også et urfolk. Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger.
Rett etter ble Sametinget opprettet for å ivareta samenes felles interesser. NKP støttet aktiv motstanden i Alta og opprettelsen av et eget parlamentarisk organ som en politisk motvekt mot storsamfunnet når samenes interesser trues (Sameparlamentet).
I
2005 fikk man vedtatt ”Finnmarksloven” som gir samene
førsteretten til å høste av naturen i Finnmark fylke.
Finnmarksloven anerkjenner at samer og andre har rettigheter til
grunn og naturressurser i Finnmark. Slike rettigheter har folk de
fleste steder ellers i Norge fått anerkjent for lenge siden. Det har
vært en naturlig utvikling der bruk av naturen gjennom generasjoner
har nedfelt seg i eiendoms- og bruksrettigheter. En slik naturlig
utvikling har ikke Finnmark hatt. Det skyldes mye at naturbruken i
Finnmark opp til i dag har vært overveiende preget av jakt, fiske,
fangst og reindrift, mens den ellers i landet har vært mer preget av
jordbruk.
NKP støtter denne særloven for å beskytte de
tradisjonelle næringene til en minoritet som ble undertrykket i
generasjoner. Den må allikevel praktiseres med fornuft slik at
etnisk norske og finske innbyggere som bor i fjordområdene skal også
ha fiskerett.
Det er imidlertid et problem at kvenene og sjøsamene, som minoritetsgrupper, ikke har noe liknede beskyttelse.
Samene har i dag gjennom sin kamp oppnådd like rettigheter til skole, utdanning, arbeid og sosiale goder men bare gjennom kamp mot storsamfunnet, særlig mot høyrepartiene
Disse gruppene ble i generasjoner betraktet som psykisk syke med perverst seksualliv. Inntil 1975 hadde de en psykiatrisk diagnose. De ble forfulgt og trakassert og hadde ikke fulle rettigheter i samfunnet. Kommunistene har aldri diskriminert noen for rase, religion, kjønn: ei heller for ulik seksuell legning. Vi har støttet lovene for retten til ekteskap, retten til adopsjon og kunstig befruktning. De skal ha samme rettigheter som heterofile. All diskriminering og trakassering slås ned med straff. Skolen har et særskilt ansvar i å gi korrekt og objektiv opplysning om andre seksuelle legninger enn den heterofile.
Et samfunns demokratiske sinnelag – dets etikk og moral – kan bare måles i forhold til måten det ivaretar tryggheten og mulighetene for et verdig liv til de svakeste. I det kapitalistiske samfunn anses de ikke som fullverdige da deres innsats i arbeidsliv og produksjonsliv ikke er 100 %. Deres evne til å skape merverdi og profitt er mindre.
NKP krever:
De skal ha tilrettelagte boliger med eventuelt tilsyn.
Oppjusteringen av uføretrygden skal følge lønnsutviklingen og ikke pensjonsutviklingen
NKP mener at bare et sosialistisk samfunn kan tilfredsstille alle menneskers behov uten å skjele til arbeidsevne og utbytting.
De
store bedriftene har en stor og stigende del av den samlete
sysselsetting i bergverk og industri. Likeledes av den totale
bruttoproduksjonsverdien i næringen. Langt sterkere enn
konsentrasjonen av produksjonen er konsentrasjonen og
sentraliseringen av kapitaleiendommen i store monopolforetak. I de
seinere årene har en rekke av dem sluttet seg sammen i konserner.
Monopolene inngår samarbeidsavtaler om produksjon, priser,
markedsdeling og teknologi. Dette finner sted innen de fleste
bransjer. Konsernene får en økende del av produksjonen,
lønnstakerne, investeringene, omsetningen og profitten i industrien.
Samtidig fusjonerer foretak i ulike næringsgreiner.
I
handelen trenger store monopolforetak - varehus og kjeder - vekk
småkjøpmennene, spesielt i tettstedene. Supermarkedene får hånd
om mesteparten av omsetningen i detaljhandelen
I handelsflåten
konsentreres en større del av tonnasjen på noen få hender. De
store rederiene inntar en sentral plass i norsk monopolkapitalisme.
Også
i skogbruket er det samlet veldige arealer og rikdommer hos noen få.
En håndfull private skogeiere (Løvenskiold) og selskaper (Norske
Skog) eier flere millioner dekar skog.
Særlig hurtig og
kraftig skjer kapitalkonsentrasjonen i bank og forsikring. Antallet
forretningsbanker synker jamt. De to største bankene svarer aleine
for over halvparten av forretningsbankenes samlete
forvaltningskapital. Samme utvikling kan vi registrere når det
gjelder forsikringsselskapene og sparebankene. Meglerne utgjør en ny
overklasse i landet som lever av spekulasjoner innen bolig- og
børssektoren. De lever av at boligprisene og at markedet for råvarer
forverres for vanlige mennesker. Meglerbransjen øker bevisst prisene
for å tjene mest selv.
De lover som styrte markedes frie muligheter til å spekulere i dyrtid og øke arbeiderklassens utgifter (Prisloven) er avskaffet av sosialdemokratiet til kapitalistenes fordel. Særlig er det en tragedie for vanlige husholdninger og bedrifter at Energiloven ble avskaffet i 1991. Norge som er selvforsynt med strøm har aldri eksportert til det frie markedet så mye strøm på bekostning av vår egne befolkning. Staten som eier 90 % av kraftselskapene håver inn enormt utbytte, men den gruppen mennesker med dårlig betalingsevne må gå på sosialkontoret for å få økonomisk hjel til strømregningene. Isteden skulle utbyttet gå til lavere strømpriser i landet. Det sosialdemokratiske statsapparat er i dag den største utbytter av arbeidsfolk.
Monopolkapitalismen, anført av USA opplever nå sin alvorligste krise. Krisa er en systemkrise. En krise som er en del av det kapitalistiske samfunnssystemet selv.
Roten til krisa er utbyttingen av arbeiderklassen. Kapitalistenes strev etter maksimal profitt er systemets drivkraft. Under monopolkapitalismen spiser de sterkeste de svakere.
Den vitenskaplig tekniske revolusjon sørger for økt effektivitet hvor stadig færre arbeidstakere produserer stadig mer. Arbeidsløsheten stiger på tross av økt produksjon og verdiskapning. For å øke utbyttet presser bedriftseierne lønningene ned eller produksjon flyttes til fattige land, med dårlig fagorganisering og krav til arbeidsmiljø. Produksjonen øker, men lønningene reduseres. Færre mennesker får råd til å kjøpe varer og tjenester. Det blir mindre avsetning av disse. Vi får en overproduksjon, lagrene fylles og systemet kommer i alvorlig krise. Krisa rammer særlig de fattige land hvor antallet som lider av underernæring og sult har økt fra 1,0 til 1,2 milliarder mennesker i 2009. De lever i den ytterste nød, men har ikke penger til å kjøpe mat og andre nødvendighetsvarer. Et tydelig bevis på at Kapitalismen har gått ut på dato.
Overproduksjonskrise startet for ca. 40 år siden. Produksjonen økte raskere enn kjøpekraften allerede på 1970-tallet. Folk måtte låne penger. Vi fikk en kraftig økning av kreditt og gjeld. Kredittmarkedene økte med en vekst i de finansielle tjenestene. På slutten av 1980 årene sto disse for ca. 55 % av BNP. i OECD-landene. Mindre enn halvdelen av veksten stammer altså fra den virkelige vareproduksjonen. I EU har nedbyggingen av den offentlige sektor i begynnelsen av 1990 årene også bidratt til synkende kjøpekraft. En EU-rapport fra 1994 slår fast at arbeidsløsheten er fordoblet på 20 år og ingen vet hva som skal gjøres. For å øke sine profitter har bankene gått inn i spekulasjon på det uregulerte frie internasjonale finansmarkedet. I 2009 utgjør derivater av gjeldsbrev og annet på det uregulerte internasjonale finansmarkedet 1,5 tusen milliarder US dollar. Dette tallet er 30 ganger større enn hele verdens BNP til sammen. Storfinansen i de store bankene har deltatt i dette pyramidespillet med fiktive verdier, og tjent store profitter. Statene må inn og redde bankene fra konkurs, ved å sprøyte inn enorme summer av offentlige midler. Dette er en omfordeling til storfinansen av våre penger, pengene som skulle brukes til elementære menneskelige behov. I Norge har regjeringen sprøytet inn 500 milliarder for å sikre de norske bankene. Til sammenlikning har den norske regjeringa kun bevilget 20 milliarder til kommunene som skal gå til direkte investeringer som kan gi arbeid..
Sosialistiske land opplever ikke kapitalismens krise i sin egen økonomi, men blir berørt av utviklingen på verdensmarkedet.
Kapitalismens krise kan ikke løses innenfor systemet. USA har kun sin styrke i en overlegen militærmakt. De vil fortsette sin krigsproduksjon og utvide sine imperialistiske røverkriger for å sikre strategisk kontroll med energi og økonomi. Norge er storleverandør av dødelig krigsmateriell (jfr. Israels barbariske folkemord i Gaza). De borgerlige og sosialdemokratiske systempartiene vil fortsatt lojalt støtte den USA-ledede Nato-imperialismens internasjonale trusseløvelser og røvertokter. Militæropprustningen rettet mot ”terrorisme” og terrorlovgivning i USA og Europa er en del av en fascistisk samfunnsutvikling i den kapitalistiske verden. Alt tyder på at denne makta vil brukes i forfølgelse og undertrykking av politisk aktive i arbeiderklassen, øke rasisme og antikommunisme (nylig vedtatt i OSSE).
Den 30/9 2008 rapporterte avisen Army Times at en hel armebrigade var flyttet fra Irak tilbake til USA bl.a. for på permanent basis å møte sivil uro og demonstrasjoner, og at nok en brigade vil bli trukket tilbake fra Irak, med samme oppgave. I følge USAs Krigshøgskole skal forsvarsdepartementet koordinere kreftene for å sikre den politiske makten dersom det skulle utvikle seg sivile konflikter eller uro i flere delstater eller over hele landet. Dette betyr at i USA er overklassen innstilt på å innføre militærdiktatur.
Hva og hvor mye som skal produseres bestemmes ikke ut fra folkets behov, men ut fra de store aksjeeiernes profittinteresser. Investeringene skjer ikke etter en samlet landsomfattende plan, men ut fra det enkelte foretaks snevre og egoistiske beregninger. Derfor forekommer "overkapasitet", "overinvesteringer" og "overproduksjon". Samtidig plasseres en økende del av kapitalen og overskuddet i utlandet, mens bedrifter her i landet legges ned. Derfor opplever vi arbeidsløshet og innstramminger.
Det
er stor mangel på boliger, sykehus, skoler, veier, barnehager osv.,
og også store udekkete behov for en rekke forbruksvarer. Og dette
skjer i en tid da veldige, revolusjonerende teknologiske framsteg
skaper stadig høyere arbeidsproduktivitet og åpner store muligheter
for menneskene, muligheter vi har under forutsetning av demokratisk
styring og kontroll med sterke økningen i børsomsetningen. Ved
siden av de "tradisjonelle" storkapitalistiske haiene,
dukker det opp "nyrike" børsspekulanter som snylter på
samfunnet og oppnår "gevinst", samtidig som de unndrar det
offentlige for milliardbeløp. Dette er også uttrykk for en langt
sterkere eiermobilitet, ved at aksjepostene hyppig skifter hånd, og
en tilsvarende økt utviklingen og kapitalbevegelsen de seinere åra.
Dette ytrer seg først og fremst gjennom den usikkerhet blant de
ansatte. Spekulasjoner og konkurser koster samfunnet milliarder av
kroner
Utenlandsk kapital har i
mesteparten av dette hundreåret hatt en sterk stilling innenfor
norsk industri. Den internasjonale monopolkapitalen kommer inn både
som lånekapital og som direkte plassering i norske foretak eller ved
at det opprettes underavdelinger av moderselskapene. Ikke minst
kommer den internasjonale kapitalen inn gjennom de transnasjonale
selskapene.
Den utenlandske kapitalen er særlig konsentrert om de
viktigste eksportnæringene; elektrokjemisk og elektrometallurgisk
industri, jern og metallindustrien og oljesektoren. Dette er
næringsgreiner med typiske storbedrifter som svært ofte er prisgitt
politikken til den internasjonale monopolkapitalen. Men utenlandsk
kapital trenger nå også inn på andre områder.
Den norske
monopolkapitalen deltar på sin side i utbyttingen av arbeiderklassen
i andre kapitalistiske land og i utbyttingen av u-land. Dette skjer
på flere måter og i økt grad. Norge er ikke lenger bare et land
som importerer kapital. Mer og mer av de store selskapenes og
bankenes kapitaloverskudd, som er en frukt av de norske lønnstakeres
arbeid, eksporteres til utlandet i stedet for å investeres i norske
arbeidsplasser. Også norsk storkapital søker dit profitten er
størst. Som storkapitalen i andre industriland kjøper den norske
billige rå- og matvarer fra u-land og selger dem som ferdige
industrivarer til høye priser. Norske redere høster store
fortjenester på en imperialistisk utbytting av disse landene.
Samtidig "utflagges" norske båter for at rederne kan
skaffe seg billig arbeidskraft og unndra seg beskatning. Dette er
strid med norske interesser. Det viser at kapitalen ikke har noe
fedreland.
På denne måten får de norske storkapitalistene en
del av den profitten som verdensimperialismen høster. I likhet med
andre lands monopolkapitalister, profitterer også de norske på
militariseringen De ser med misnøye på alle folk som kjemper for
nasjonal og sosial frigjøring, og støtter krigføring mot folk og
nasjoner som har reist seg mot imperialismen. Og de presser på for å
få Norge tilsluttet EU, også etter at over 1.5 millioner velgere
(52, 2 %) sa NEI til EU- medlemskap ved folkeavstemningen, 28/11-94.
Dette viser hvor unasjonalt det norske storborgerskapet er i vår
tid. Den norske monopolkapitalen er aktivt interessert i å holde
oppe det imperialistiske systemet. Den er med i den verdens-
omfattende samordningen av imperialismens økonomiske, politiske og
militære makt. Norsk industri produserer og eksporterer militært
utstyr i betydelig omfang og knyttes sterkere til internasjonal
rustningskapital. Monopolkapitalen arbeider for å knytte Norge
nærmere til imperialismens militære og økonomiske blokker. Den er
alltid villig til å prisgi det norske folks interesser når den selv
kan dra nytte av det.
Også
den norske monopolkapitalen gjør staten til organ for sine
særinteresser. Gjennom de mange offisielle og halvoffisielle råd og
utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. styrkes de korporative
trekk og tendenser i den moderne borgerlige statens utvikling.
Gjennom nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene (NHO,
Bankforeningen, Norges Rederiforbund, Handels- og Servicenæringens
Hovedorganisasjon etc.) styrker storfinansen sin innflytelse over
viktige og store deler av statsapparatet.
Kapitalismen i Norge
blir mer og mer statsmonopolkapitalisme. Det betyr: i tillegg til at
storfinansen dominerer økonomien, bruker den statsapparatet til å
fremme sine interesser. Staten blander seg direkte inn i økonomien,
og stort sett på monopolkapitalens vilkår. Derfor er det også i
Norge slik at monopolkapitalens og statsmaktens oppfatninger og
praksis i økonomien og politikken går sammen.
Sosialdemokratiet
spiller en betydelig rolle i statsmonopolkapitalismens utvikling.
Dels på det ideologiske plan gjennom klassesamarbeidsteoriene og
teorien om at staten står hevet over klassene og klassekampen. Dels
på det praktisk-politiske plan gjennom samarbeidet med storkapitalen
via statsapparatet og "samarbeidsorganer". Som
regjeringsparti er Arbeiderpartiet på mange måter det mest høvelige
redskapet for storkapitalen. I forbindelse med offensiven for å få
Norge inn i EU så vi at høyresiden i partiet fullt ut var villig
til å påta seg rollen som politisk propagandist for storkapitalens
interesser.
Viktige kjennetegn ved den
statsmonopolkapitalistiske utviklingen og politikken er:
Alt
dette truer folkets demokratiske rettigheter og krever samlet kamp
mot monopolkapitalen og for demokratiet.
Det
borgerlige demokratiet var i sin tid et stort steg fram i vår
historie. Det har eksistert i mer en halvannet århundre. På flere
områder er det blitt utvidet gjennom arbeiderklassens og andre
klassers og gruppers kamp. Dette har alltid skjedd under sterk
motstand fra borgerskapet og høyrekreftene. Den herskende klasse og
dens stat har blitt tvunget til viktige innrømmelser.
Vi har
alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover, og regjer- ingen står
til ansvar overfor Stortinget. Grunnloven proklamerer trykkefrihet og
ytringsfrihet og en begrenset streikerett. Ingen skal dømmes uten
lov og ingen straffes uten dom, og i en rekke domstoler deltar også
lekdommere. Kommunene har et visst selvstyre.
Likevel er
demokratiet begrenset. Arbeiderklassen og andre arbeidende lag har
ingen reell makt i staten. Demokratiet begrenser seg til politiske,
sosiale og kulturelle områder og er mangelfullt. Ofte er det bare
formelt. Folket avgir stemme annethvert år, men blir i stor grad
holdt borte fra styre og stell. Livsviktige avgjørelser for folk og
land treffes av et stadig voksende stats- og administrasjonsapparat
og av de store selskapene og deres organisasjoner.
Beslutningsprosessen gir lite rom for folkets egen medvirkning.
Mer
og mer makt samles i den utøvende statsmaktens organer. Makten til
de lovgivende og folkevalgte organer innskrenkes. Stortinget har ikke
den samme betydning for landets styre som før. Det er i stor grad
blitt redusert til et sandpåstrøingsorgan. Saksbehandling både i
statsapparat og lokale myndighetsorganer blir mer og mer byråkratisk.
Den politiske makten sentraliseres. Kommunene pålegges flere og
flere oppgaver av staten, samtidig med at statens politikk forverrer
primærkommunenes og fylkeskommunenes økonomi.
Disse
antidemokratiske og autoritære trekkene ved den nåværende staten
forsterkes. De kommer i motsetning til norske demokratiske
tradisjoner. Tradisjonene forutsetter at de folkevalgte
styringsorganer skal spille den sentrale rollen, både på riksplanet
gjennom Stortinget, og lokalt gjennom fylkestingene og
kommunestyrene.
Krisetrekkene ved det borgerlige demokratiet
rammer også enkeltmenneskene. Personer og partier med et annet
politisk syn og andre klasseinteresser enn det styresmaktene og
storborgerskapet godtar, blir diskriminert.
Forfattere og
kunstnere, forskere og andre intellektuelle som utfordrer det
bestående, utsettes for ulike grader av synlig og, kanskje mest,
usynlig sensur og press fra dem som sitter med den økonomiske makten
og har kontrollen over landets kulturliv.
Folk som på ulike
måter står i opposisjon til det bestående, risikerer den dag i dag
å bli satt på mer eller mindre synlige svartelister. Man kan f.eks.
risikere å bli urettmessig forbigått ved ansettelser, fortidd i
pressen, på ulike måter forfulgt på arbeidsplassen og i
lokalmiljøet.
Det finnes et utall av metoder.
"Beredskapsloven" Norge fikk i 1950 var i strid med de
demokratiske prinsippene i Grunnloven og de demokratiske rettsreglene
i den norske rettergangsordningen. Denne loven gir politimyndighetene
fullmakt til å treffe tiltak mot framskrittskreftene i landet i
situasjoner som de herskende kretser her hjemme eller i NATO
betrakter som farlige for seg og sin makt.
Maktorganer som i
hovedsak alltid har tjent storborgerskapet, fortsetter å bestå i
vårt land - med sine generaler, politi- sjefer, sikkerhetsagenter,
dommere og byråkrater. Topplederne i apparatene kommer i det alt
vesentlige fra de privilegerte lagene i samfunnet, eller det er folk
fra andre samfunnslag med en lojal holdning overfor de bestemmende
storkapitalistiske kretsene i inn- og utland. De ser en trussel og en
hovedfiende i sosialismen og den revolusjonære arbeiderbevegelse, og
handler ut fra dette. Særlig er det store militære NATO-apparatet
en trussel mot den demokratiske styreformen. Samtidig sløser det
bort enorme materielle ressurser og tar verdifull arbeidskraft vekk
fra samfunnsnyttig virksomhet.
Borgerlige og
sosialdemokratiske regjeringer avløser hverandre, men det statlige
maktapparatet og maktstrukturen forblir uendret. Demokratiet kan ikke
utvides vesentlig uten at selve statsapparatet demokratiseres og
etter hvert får et annet klasseinnhold.
Det
borgerlige demokratiet omfatter ikke arbeiderklassens eget materielle
livsgrunnlag - selve arbeidet. Det ledende prinsippet i lovverket og
maktorganene er å beskytte den private eiendomsrett og den herskende
klasses makt og interesser.
Kapitalistene må regne med den
styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor
ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i
produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen
i bedriftene. Selve styringsretten har bedriftseieren og hans
representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell
medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og
framtidsutsiktene for de bedrifter og foretak der de selv skaper de
materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De er
ikke med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer. De
har ingen myndighet til å hindre negative virkninger av
strukturrasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi,
eierskifte, nedlegging og utflagging. På det økonomiske området er
de demokratiske rettighetene langt sterkere begrenset enn på det
politiske. I virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur.
Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørende makten, de som
produserer eller de som profitterer, er et viktig og revolusjonært
demokratiseringskrav. Kapitalistene frykter dette kravet fordi det
sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker ved selve
grunnlaget for kapitalens økonomiske makt og dens styringsrett.
NKP vil ha større representasjon av arbeiderens organisasjoner inn i styrerommene, i generalforsamlingene og råd og utvalg. Etter hvert skal de utgjøre et flertall som får innsikt i eiernes økonomiske disposisjoner, produksjonsvalg og i saker som angår fusjoner med mer.
Ikke
minst må de avvise alle de fallskjermer, opsjoner og de ublu
lederlønningene som bedriftslederne får av verdiskapningene – av
arbeidernes arbeid.
Frihetskravet
har alltid vært sterkt i det norske folk. Men det har aldri hatt det
samme innhold for undertrykkerne som for de undertrykte, for
overklassen som for "allmuen". Nasjonal, individuell og
sosial frihet har forskjellig mening i arbeiderklassen og
borgerskapet.
Dagens monopolkapitalister og høyrekrefter
hevder retten til fritt - uten innblanding fra folket - å kunne
oppheve landets nasjonale sjølvråderett, fritt å kunne konsentrere
den økonomiske makten i sine hender, fritt å fortsette sin
utbytting av det arbeidende folk, fritt å flytte norsk kapital til
utlandet, fritt å stanse eller holde i gang produksjonslivet etter
egne avgjørelser. Denne friheten påberoper de seg i kraft av sin
private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Med frihet mener de
markedskreftenes frihet. Folkets frihetskrav i vår tid er frihet til
forsvar av landets selvstendighet. Det er frihet fra
monopolkapitalens klasseherredømme, frihet fra utbytting og
undertrykkelse, frihet fra frykt for arbeidsløshet og usikkerhet for
morgendagen. Det er frihetskrav som forutsetter et samfunn der
friheten for hver enkelt av oss er forutsetningen for den frie
utviklingen til alle. Et slikt frihetskrav kan kapitalismen ikke
oppfylle. Det kan bare et samfunn uten utbytting og
klassemotsetninger.
Det borgerlige samfunn bruker begrepene
frihet og demokrati som om de var identiske. Det ene brukes i stedet
for det andre, og omvendt. Men i virkeligheten utelukker demokrati en
full frihet. Demokrati er en statsform og betyr alltid begrensninger
i frihet, gjennom lover, plikter og påbud, statens utøvelse av sin
tvangsmakt osv. Det borgerlige demokrati er hovedsakelig et demokrati
for borgerskapet.
Historiens gang går fra enevelde til
borgerlig demokrati, fra borgerlig demokrati til sosialistisk
demokrati - altså samtidig fra mindre frihet til større frihet. Og
fra utvidet sosialistisk demokrati til opphevelse av demokratiet som
statens tvangsmakt. Først da blir mennesket virkelig
fritt.
Marxismen knytter frihet sammen med innsikt i
nødvendigheten. For å bli frie må menneskene lære å kjenne de
lovene som styrer samfunnsutviklingen. Ut fra denne innsikten kan
menneskene skape forhold som etter hvert gjør demokratiet overflødig
som statsform og mennesket virkelig fritt.
Den
herskende klasses ideer er samfunnets herskende ideer. Borgerskapet
hersker også på det ideologiske området.
Kapitalen kjenner
ingen nasjonale grenser. Det gjør heller ikke kapitalistenes
ideologi. Imperialismens ideologiske offensiv omfatter hele den
kapitalistiske verden, også Norge. Den er nå også på offensiven i
Øst-Europa.
Den moderne kapitalismens ideologi dyrker
individualisme, egoisme og ubegrenset privat initiativ. Den driver
hemningsløs antikommunisme så vel i en direkte, plump og naken
form, som i mer raffinerte former. Etter Sovjetunionens og andre
sosialistiske staters oppløsning er den fortsatt tilsynelatende
uhemmet i sin rabiate antisosialisme og antikommunisme.
Ånds-
og kulturliv kommersialiseres og forflates. Kulturen, ikke minst
idretten, blir et viktig område for utbytting, en kilde til
berikelse for kapitalen. De borgerlige massemediene - både aviser,
ukeblad, radio og fjernsyn - er spekulasjonsobjekter. Tale- og
trykkefriheten monopoliseres gjennom økt konsentrasjon innenfor
mediebransjen.
Dette skjer også ut fra ideologiske motiver.
Målet for storkapitalen og høyrekreftene er å få kontroll med
informasjonsstrømmen. Gjennom den påvirkes våre synspunkter og
standpunkter. Tilsynelatende er informasjonen allsidig, men i
virkeligheten er den ensidig, silt gjennom de borgerlige
nyhetsbyråene som beherskes av store monopoler. Flommen av
reklamefinansierte fjernsynsprogrammer over stadig flere kanaler,
bidrar til passivisering og forflatning i samfunnet.
Det
foregår en storstilt ideologisk manipulering av folkemassene. Store
ord om frihet, demokrati, fri meningsdannelse og informasjon blir
under slike forhold hykleri. Om man f.eks. går inn for å melde
Norge ut av NATO så applauderes dette av makthaverne og deres
talsmenn under henvisning til at NATO garanterer din frihet til å
være mot NATO. Standpunktet ditt blir m.a.o. mot din vilje snudd til
sin egen motsetning. Plutselig er du blitt gjort til NATO- tilhenger!
Frimodige ytringer om uvesentlige spørsmål tillates og oppmuntres.
På den måten blir opposisjonen gjort ufarlig. Grunnleggende kritikk
av det kapitalistiske systemet forties. Vi kan med god grunn snakke
om en medieimperialisme.
Men
selv om borgerlige ideer er framherskende i vår del av verden, og
borgerskapet rår over veldige midler til å utbre sin ideologi,
finnes det også andre ideer som ikke lar seg utslette. Det gjelder
først og fremst ideer basert på marxismen. Disse ideene som fikk
verdensomspennende utbredelse, er langt fra døde og maktesløse.
Mellom den borgerlige og den marxistiske ideologi pågår en
vedvarende konfrontasjon og kamp. Denne kampens betydning øker og
har prinsipiell karakter - både her i Norge og i
verdensmålestokk.
Mange av de samme trekkene vi ser i
mediebransjen, kan vi spore innenfor undervisning og kultur.
Borgerlig
tenkning og propaganda gjennomsyrer undervisningen og lærebøkene.
Utdanningssystemet rasjonaliseres etter kapitalens behov.
Undervisningsplanene skal tjene monopolkapitalens krav til en
arbeidskraft den selv ønsker, for at den mest profitabelt kan
utnytte et moderne produksjonsutstyr. Motsetningen mellom
monopolkapitalens behov for snevert spesialutdannete
produksjonsarbeidere og produksjonsledere og ungdommens krav på
allsidig kunnskap skjerpes.
Opphoping av makt og innflytelse
på monopolenes hender når det gjelder kultur og utdanning, skaper
økte motsetninger. Kultur- arbeidere og kulturforbrukere reagerer på
forflatningen og fordummingen. Det reageres mot amerikaniseringen av
kulturlivet. Kapitalismens forfallstendenser gjenspeiles i
masseproduserte filmer, tegneserier og magasiner. Den tradisjonelle
borgerlige ideologien er kommet i alvorlige vansker. Derfor forsøker
storborgerskapet å lansere nye ideer og normer for å beholde det
ideologiske hegemoniet. Ett eksempel på dette er lanseringen av
nykonservatismen og "markedsliberalismen".
Ungdom,
og ikke minst kvinner, reagerer mot den konservative påvirkning og
dominans som storborgerskapet utøver på kultur- og
utdanningssektoren. Man er på leting etter nye og progressive
verdier og ideer også i Norge.
Innen borgerlig ideologi og
tenkning skjer det også en differensiering. Borgerskapet splittes i
synet på viktige spørsmål. Først og fremst gjelder det holdningen
til fred og avspenning. Hovedskillet går mellom nykonservatismen,
som representerer klasseinteressene til storborgerskapets høyrefløy,
og den borgerlige og småborgerlige liberalismen.
Toneangivende
borgerlig moral er pengemoralen. Utviklingen av kapitalismens indre
motsetninger, først og fremst klasse- motsetningene, svekker
grunnlaget for denne moralen og de øvrige borgerlige ideene. På den
annen side forsterker den vitenskapelig-tekniske utviklingen midlene
til å utbre og konservere disse ideene.
Imperialismen
driver en omfattende og systematisk ideologisk og psykologisk
krigføring for å forsvare sine klasseinteresser og maktposisjoner.
Denne krigføringen var først og fremst rettet mot
"kommunismen" og de sosialistiske land. Gjennom massemedia
tok og tar de sikte på forvirre og passivisere folket med
antikommunistisk propaganda. "Ny grobunn" for sosialistiske
ideer og marxistisk tenkning skal forhindres. Samtidig skjønnmales
og lovprises den "vestlige verden" og dens "verdier"
dvs. det kapitalistiske systems verdier.
Den ideologiske og
psykologiske krigføringen ble forsterket i slutten av 1940-åra.
Hovedskyteskiven på hjemlig bane var Norges Kommunistiske Parti.
Partiets innflytelse skulle reduseres mest mulig - med alle midler.
Samtidig skulle det banes vei for Norges medlemskap i NATO.
Et
sentrum for denne krigføringen er USA. Denne krigføringen er en del
av imperialismens globale strategi. Viktige deler av den veldige
mediemaskinen er knyttet til det militær- industrielle kompleks og
CIA. Målet i den verdensomspennende ideologiske og psykologiske
krigen er å svekke fredsbevegelsen og skade de krefter som truer
storkapitalens herredømme. Alt brukes - direkte løgner, fortielser
og fordreininger. Målet helliger midlet.
Gjennom et falskt
bilde av verden, skal folkeopinionens oppmerksomhet ledes bort fra
kapitalismens problemer: arbeidsløsheten, nedbyggingen av sosiale
goder, økt kriminalitet og vold, ungdomsproblemer og
kulturpessimisme.