Et
parti som har sosialismen og kommunismen som mål og som kjemper for
det, må ha en klar forestilling ikke bare om sosialismen og
kommunismen, men også om veien en må gå og midlene for å nå
målet.
Hvilken hovedlinje
skal følges i den nåværende etappe av kampen for sosialismen? Hva
er det nærmeste målet? Hva er hovedoppgavene på veien dit?
Den
minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgangen fra
kapitalisme til sosialisme. Det mest sannsynlige er at veien til
sosialisme vil gå gjennom ulike
etapper og trinn.
Dette avhenger dels av den økonomiske og politiske situasjonen,
nasjonalt og internasjonalt. Og det er dels avhengig av
bevissthetsnivået i arbeiderklassen og dens nære
forbundsfeller.
En strategi for sosialismen i Norge bygger på at monopolkapitalen i dag er dominerende innenfor kapitalismen. Det store skillet i klassekampen går i dag mellom monopolkapitalen og folkets brede lag. Strategien bygger på at den private monopolekspansjonen øker. Og den bygger på at også kapitalismen i Norge er kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn.
Med statsmonopolkapitalismen mener vi: Statens sammenvekst med og underordning av monopolene. Statens engasjement i økonomien øker. Statens og monopolenes krefgter forenes i en enhetlig mekanisme eller funksjon. Staten og monopolene har ingen motstridende interesser da det er borgerskapets stat som underordnes monopolene. Staten skal være politisk og økonomisk tilrettelegger for de kapitalistiske foretakene og deres monopoler. Man får en veldig maktkonsentrasjon på alle måter. Vi får også utviklingen av en korporatisme i de borgerlige demokratier der bl.a. de halvoffentlige rådene og utvalgene sammensettes av representanter for det private næringslivet og staten. Den statsmonopolistiske kapitalismen utøver to hovedfunksjoner sett fra et klasseperspektiv:
Å
sikre monopolene store profitter og redde den kapitalistiske ordning
fra den sosialistiske revolusjon – særlig i krisetider. Statens
økonomiske politikk blir derfor også viktig for arbeiderklassen.
Hvem skal betale? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal
ha ledelsen i statsapparatet og styre økonomien?
Statsmonopolkapitalismens egen objektive utvikling reiser dermed
kampen for medbestemmelse, for en demokratisk utvikling, for større
menneskelig frihet og revolusjonære reformer. Å legge opp til en
riktig strategi i denne kampen for et revolusjonært marxistisk parti
uten å ta i betraktning statsmonopolkapitalismens realitet er
umulig. Derfor avviser kommunistene begreper som ”seinkapitalisme”
og lignende vi finner hos AP, SV og Rødt.
Ved at statens
rolle i økonomien har økt, får statens økonomiske politikk stor
betydning for arbeiderklassens kamp. Det tvinger fram økt bredde og
høyere nivå i arbeidernes og funksjonærenes krav og kamp. Kravene
kan ikke lenger oppfylles bare i kamp mot NHO og de private
kapitaleierne. Over halvparten av lønnsinntektene omfordeles over de
offentlige budsjettene. Derfor må både de politiske og faglige
kravene også rettes til staten og dens politikk. Det gjelder
spørsmålet om hva skatte- og avgiftsinntektene skal brukes til.
Arbeidernes økonomiske og politiske krav smelter sammen.
Sikring av arbeidsplassene, større sosial trivsel og trygghet, kamp
for vern av indre og ytre miljø, for kvinnenes og ungdommens
rettigheter, koples sammen med krav om økt demokratisering og
medbestemmelse, nasjonal selvråderett, fred og avspenning og
internasjonalt samarbeid.
Kravene må munne ut i et demokratisk
alternativ til monopolenes, konsernenes og storbankenes herredømme.
Disse
spørsmålene stilles av selve utviklingen. Kampen for
medbestemmelse, innflytelse og makt - både innen det enkelte foretak
og i staten - er blitt en sentral og aktuell oppgave for
arbeiderbevegelsen.
I sin strategi må arbeiderbevegelsen
avgrense seg i to retninger. På den ene siden fra reformismen, som
tror at kapitalismen kan vokse gradvis over i sosialismen uten at
arbeiderklassen leder an i en revolusjonær omdannelse av samfunnet.
På den andre siden fra venstreradikalismen som bare ser det
revolusjonære spranget, men overser veien og etappene til
målet.
Skal arbeiderklassen kunne kjempe målbevisst for
sosialismen, må den ha innsikt i sin stilling og klarhet over de
nære og fjerne målene. Den norske arbeiderklassen må utvikle den
bevissthet og handlingsevne som svarer til dens rolle som
revolusjonær kraft.
Utviklingen av klassebevisstheten hemmes av
tilsløringer og illusjoner som storkapitalens manipuleringer og
delvise sosiale innrømmelser bidrar til, av borgerlig ideologi, av
klassesamarbeidsillusjoner og antikommunisme. Men skjerping av
klassemotsetningene fører til sterkere kampinnstilling og mer
enhetlig faglig opptreden i Norge.
Monopolkapitalens
snevre klasseinteresser kommer i konflikt med flere og flere lag og
grupper også utenfor arbeiderklassen.
Bønder, fiskere,
håndverkere osv. betaler skyhøye priser for sine produksjonsmidler
som leveres av de innenlandske og utenlandske konserner. Små
kapitalistiske bedriftseiere bukker under eller blir avhengige av
monopolene. Arbeiderklassens kamp knyttes derfor sammen med den
kampen som andre arbeidende lag fører for sin eksistens og sine
rettigheter. Også større grupper av kvinner og ungdom må forstå
at deres interesser ikke kan ivaretas uten kamp mot
storkapitalen.
Den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen på
monopolborgerskapets hender og alle nye, skarpe motsetninger i
kapitalismen skaper muligheter for en bred folkeallianse. EU- kampene
i 70 - og 90-årene viser oss dette konkret. De allmenndemokratiske
bevegelsene som består av ulike sosiale og politiske grupper, er
objektivt rettet mot monopolkapitalen og reaksjonen.
I denne
kampen vokser det fram spirer til en antimonopolistisk bevissthet.
Dette skjer ikke bare i deler av arbeiderklassen, men også blant
fiskere, bønder, intellektuelle og andre grupper. Den kan også gå
inn i borgerskapets egne rekker. EU- kampen viste hvordan
kamperfaring høyner den politiske bevisstheten og hever den opp på
et høyere trinn. Å isolere monopolborgerskapet og å avskaffe
monopolenes herredømme er i dag en klassemessig forutsetning for
overgangen til sosialismen. I kampen for sosialismen må
arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter
bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle
viktige områder av samfunnslivet.
Fagbevegelsen: Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fagbevegelsen størst og viktigst. Etter krigen var innflytelsen fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen betydelig. Med tilbakegangen av de revolusjonære kreftene både i Norge og internasjonalt, særlig i de siste 20 år etter oppløsningen av de sosialistiske land i Europa, har sosialdemokratiske og til dels sterke borgerlige/reaksjonære krefter fått det ideologiske hegemoniet. Det meste av politisk og ideologisk arbeid har ligget brakk. Virksomheten har stort sett dreid seg om lønn og enkelte velferdsgoder (pensjon, sykelønn, likelønn) dvs. ”tradeunionisme”. Fagbevegelsen har ikke maltet å løfte kravene til arbeidsgiverne opp på et politisk plan. Kommunistene mener at den faglige og politiske kampen må gå hånd i hånd og at reformene må være strukturelle dvs. de må føre til dyptgående og varige endringer i det økonomiske og politiske maktapparatet til fordel for arbeiderklassen. I dag er fagbevegelsen for kommunistene den arena vi må jobbet hardest på.
Fredsbevegelsen:
Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles
et økende samarbeid. Kampen mot atomkrigstrusselen må ikke svekkes,
tvert om - den må forene de organiserte fredskreftene og samle
større grupper til felles innsats for avgrensete målsettinger.
Kommunistene i Norge deltar etter evne i alle organisasjoner som
arbeider for fred. Spesielt må vi delta der den anti-imperialistiske
kampen har en framtredende plass som f. eks. Verdensfredsrådet
(WPC)
Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er
miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene.
I
sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, antimonopolistiske og
anti-imperialistiske.
Kommunistene
går inn i disse bevegelsene for å styrke enheten i bevegelsene på
deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive
kamporganisasjoner på ulike områder. Dette skjer i full respekt for
deres spesielle karakter og oppgaver, samtidig som vi arbeider for at
deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig
sammenheng.
Den
parlamentariske kampen - å delta i valg og vinne fram med folkets
krav i Stortinget og kommunestyrene - er bare en av formene for
arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk
politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk
prestisje også hos det arbeidende folk. Mange viktige reformer som
har bedret livskårene for folket har vært vunnet, og må fortsatt
vinnes, gjennom den parlamentariske kampen. I dag fungerer
parlamentene stort sett som instrumenter for å opprettholde
borgerskapets dominans over arbeiderklassen og for å sikre sine egne
interesser og privilegier. I dag har kapitalismens skapt et
parlamentarisk system som sikrer dem penger, makt og innflytelse i
samfunnet. Dette skjer på bekostning av arbeiderklassens muligheter
til å trygge sine kår og framtid. De parlamentariske politikerne
har i de fleste kapitalistiske land gitt fra seg styring og makt til
ulike interesseorganisasjoner for kapitalistklassen og representerer
ikke sine velgere.
Men den norske arbeiderklassen har også rike
tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram
sine rettigheter i kamp mot borgerskapet gjennom harde og lange
streikebevegelser og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av
åttetimersdagen. Kommunistene i Norge ser det som helt avgjørende
for framtiden at den utenomparlamentariske kampen styrkes på alle
områder. NKP har en særlig oppgave i å finne strategier og
virksomheter som øker makten i de utenomparlamentariske
organisasjonene. Ikke minst å bygge allianser og felles plattformer
mellom dem og å utvikle og videreføre politikken på dette område.
Til dette må være medlemmer og ledelse skolere seg og lære fra
andre partier.
Den parlamentariske kampen gir økte
muligheter for den utenomparlamentariske kampen så sant de to
formene supplerer hverandre. Men den
utenomparlamentariske kampen er den viktigste
fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad.
Representantene i storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin
side gjøre bedre arbeid når de støttes av en god
utenomparlamentarisk virksomhet. Kommunistene forener den
parlamentariske og utenomparlamentariske kampen i front mot
kapitalkreftene.
For
å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide
demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske
reformer som knytter
kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialismen.
Objektivt er denne sammenhengen blir tettere og tettere. Demokratiske
antimonopolistiske reformer har til forskjell fra de vanlige sosiale
reformene en revolusjonær karakter. De er rettet mot
monopolkapitalen i utgangspunktet. Allerede i opplegget til slike
reformer tas det sikte på å begrense storkapitalens profitt- og
maktområde – strukturreformer. De vanlige sosiale reformene, som
har en dobbeltkarakter ("gi og ta"), forbedrer bare
levekårene uten å endre på selve systemet.
Borgerskapets og
sosialdemokratenes "samarbeidsformer" gir arbeiderne og
funksjonærene begrensete fordeler innenfor rammene av systemet.
Demokratiske reformer er noe mer. De bryter ut av systemet og utvider
arbeidsfolks demokratiske innflytelse og kontroll.
Men dette er
reformer som er rettet mot
monopolkapitalen. Storparten av det arbeidende folk må mobilisere
til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene
for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformene, som
trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe
opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der
grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til
den sosialistiske revolusjonen. I motsatt fall gjenreises
monopolkapitalens makt.
For
å kunne gjennomføre omfattende demokratiske endringer i det norske
samfunnet og begrense monopolkapitalens makt, må det kjempes fram en
ny økonomisk politikk. Hovedpunktene i denne må være:
1.
Det bygges opp et demokratisk planleggings- og styringssystem
der fagbevegelsen får forhandlingsrett over alle viktige sider som
berører arbeidsforhold og lønnstakernes sosiale og økonomiske kår.
2. Landets produktivkrefter utvikles for å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.
3. Investeringene i næringslivet, spesielt i industrien, bankvesenet og skipsfarten skal under reell samfunnsmessig styring av demokratiske og folkevalgte organer. Styringen skjer etter en samlet plan i samarbeid med fagbevegelsen og gjennom medbestemmelse for de ansatte på den enkelte bedrift. Det vedtas en lov om etableringsstyring som gjør det mulig å lede omfang av nyinvesteringer og lokalisering av arbeidsplasser.
4. Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen (primærfordelingen) og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter (sekundærfordelingen).
Norge
må føre en miljøpolitikk som sikrer en økologisk bærekraftig
bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer
effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse
utnyttelse av naturressursene. Miljøskader betales av foretak som
forårsaker dem.
De viktigste demokratiske reformene må komme i arbeidslivet, først og fremst i industribedriftene. Dette er ikke bare et spørsmål om hvor mange representanter de ansatte har i bedriftens styre. En viktig forutsetning for en reell bedriftsdemokratisering er bevisstgjøringen og opplæringen av de ansattes representanter. De skal sitte der som partsrepresentanter. De skal ivareta lønnstakernes interesser på bedriften. Dette er en oppgave fagbevegelsen må løse.
NKP går inn for:
En demokratisk politikk forutsetter kamp mot et stivbeint og urimelig byråkratiet som ensidig forsvarer og opprettholder de bestående forhold og for demokratisering av de viktigste stats- og styringsorganer. Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. For eksempel folkeavstemninger, bydelsråd, fellesmøter. De folkevalgte representanter må gis arbeidsvilkår og få faglig bistand til å skjøtte sine verv på en forsvarlig måte. Utenomparlamentariske demokratiske bevegelser og organisasjoner må få støtte til å utarbeide alternative utredninger og forslag.
I
data-alderen blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen
som finnes.
Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens
det store flertall av menneskene i samfunnet blir "roboter"
som bare vet og behersker det de blir programmert til av makthaverne.
De som har makten, bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi
skal vite.
For arbeiderbevegelsen er utdanningen et politisk
kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å
kjempe for å fordele kunnskapen på mange i stedet for å
konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig skal vi nå et
samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.
Sektorisert
kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen.
Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og
evnen til å se helheter.
Utviklingen krever mer og bedre
utdanning. Grunnutdanning og avsluttet høyere utdanning blir bare et
første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte
krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske
myndigheter.
Det offentlige må ha et overordnet ansvar for
høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet
til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.
Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperialistisk undertrykking.
Borgerskapet krever at mennesket skal tenke de herskendes tanker og ha de herskendes politikers meninger. Hvis ikke blir skoler og universiteter ”reformerte” med nye ledere og undervisningsplaner og dårlig økonomi. De straffes for ”uriktig” tenkning og læring. Det skal nå bare drives ”oppdragsforskning” i institusjonene for næringslivet som gir penger. Næringslivet legger også premissene for forskningens bruk av ressurser og i mange tilfeller for resultatene – bestillingsverk. I dag framstår norske utdanningsinstitusjoner som prostituerte for pengemakta. De styres etter og drives av det uforsonlige og hensynsløse kapitalistiske systemet: ” New Public Management”. Dette er også lagt til grunn for drift på andre felter av menneskenes liv som tidligere ikke skulle være profittbaserte slik som helsevesenet. Det var den fascistorienterte amerikanske økonomen Milton Friedman, som ble omfavnet av Margareth Thatcher og Reagan, som la grunnen til dette systemet. Vi er her helt underlagt markedstenkningen i finansiering og drift av utdannelsessystemet. En helhetlig utvikling av mennesket er ikke lenger interessant. Vi må kreve at universiteter og høyskoler får tilbake sine posisjoner som autonome og samfunnskritiske krefter som kan fungere som korreks ovenfor politikere og byråkrati.
Sykehus skal være eid og drevet av det offentlige.NKP vil arbeide for å sikre samfunnets sykehustilbud, og at disse gir nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. NKP ønsker å utvikle og forbedre de kommunale tilbudene til psykiatri, samt utvikle oppfølgingstilbud til de pårørende.Vi vil avskaffe de unødvendige og byråkratiske Helseforetakene.Kommunene og fylkeskommunene skal ha en sentral rolle i arbeidet med folkehelse og mot de sosiale forskjeller. Arbeidet med helsefremmende og forebyggende helsearbeid i kommunene skal videreføres. Lokalsykehusene skal opprettholdes med akutt- og fødetilbud.
NKP mener tannhelse optiske tjenester og behandling av øyensykdommer skal være gratisNKP ønsker at egenandelene i helsevesenet skal fjernes. NKP vil styrke rehabilitering- og habiliteringstilbudene.NKP ønsker en mer progressiv rusmiddelpolitikk. NKP ønsker å øke og utbedre arbeid og kapasiteten innenfor alle deler av rusomsorgen. Ventetider for rusavhengige skal fjernes og behandlingstilbudene skal straks starte og være individuelt tilpasset.Alle skal ha helsehjelp. NKP vil avkriminalisere de rusavhengige.
NKP
går inn for en kulturpolitikk som - både prinsipielt og praktisk -
legger forholdene til rette for at de kulturelle goder stilles til
disposisjon for alle. Det må opprettes institusjoner hvor barn og
unge kan utvikle sine talenter. Kulturskoler i alle kommuner er slike
tiltak men det må også utvikles tilbud som kan fange opp
interessene til ”uorganisert” ungdom bl.a. fritidsklubber. Folket
gjøres mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige".
Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en
verden, preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt
fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og
rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio,
fjernsyn og skole.
Kultur- og underholdningsprogrammer, film og
fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal
ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og
kriminalitet som spekulasjonsobjekter.
Dette kan bare bli
gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende
hovedretningslinje:
Kulturen
er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg
gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til
verdenskulturen.
Marx
og Lenin slo fast at arbeiderklassen kan bare utføre sin historiske
misjon dersom den er forent og samlet. I dag er arbeiderbevegelsen
splittet. Hovedvilkåret for en antimonopolistisk, demokratisk
omdannelse som ledd i kampen for sosialismen er enhetlig aksjon fra
arbeidernes og funksjonærenes side. Hovedvilkåret er enhet i
arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens
forbundsfeller. Dette er ikke en forbigående taktisk, men en
langsiktig og varig strategisk oppgave som må løses. Det viktigste
forholdet har tradisjonelt vært mellom det marxistiske partiet og
sosialdemokratiet. Det eksisterer stor ulikhet i partienes politiske
plattformer og ideologiske meningsforskjeller. Allikevel er det en
rekke oppgaver som kan løses i fellesskap dersom høyresiden i Ap
blir isolert i deres samarbeid med monopolkapitalen. Vi bekjemper
også kontinuerlig den reformistiske ideologien.
Både kampen
for freden, for bedre levekår og utviklingen i den
antimonopolistiske kampen gjør det mulig og nødvendig at
kommunister, sosialdemokrater, sosialister og partiløse samarbeider
i flere og flere spørsmål. Dette samarbeidet må gå på tvers av
ideologiske skillelinjer.
Enhet i handling betyr ikke at en gir
avkall på egen identitet. Hver samarbeidspart forfekter sitt eget
syn. Kommunistene vil i skrift og tale arbeide for å utbre
kjennskapet til marxismen i og utenfor arbeiderbevegelsen.
Et
omfattende praktisk samarbeid i arbeiderbevegelsen krever brudd med
klassesamarbeidet overfor monopolkapitalen. Samarbeidet forutsetter
at antikommunismen isoleres. Men enhetsspørsmålet kan ikke bare
begrenses til arbeiderbevegelsen. Vi må ha støtte fra andre lag og
politiske grupperinger: mellomlagene og deler av mellompartiene (V,
Sp.) Den antimonopolistiske front kan gå langt inn i borgerskapets
rekker nå også de ser at deres interesser etter hvert blir truet av
monopolene. Objektivt er monopolkapitalen også mellomlagenes fiende.
Vi må derfor i tillegg til programmer for arbeiderklassens kamp
utvikle programmer og komme med løsningsforslag på deres problemer
for eksempel fiskerne, bøndene og håndverkerne. Et omfattende,
felles antimonopolistisk program med en utvikling av mellomlagenes
politiske bevissthet vil styrke kampen for allmenndemokratiske
rettigheter og begrense monopolenes makt. Det blir en enhet for den
kommende sosialistiske revolusjonen. Slik vant vi EU-avstemningen på
1970- og 1990-tallet.
Våre erfaringer viser at det er mulig å
få i stand sterkere enhet og handlingsfellesskap. Særlig krigsfaren
og kampen for freden kan skape viktige holdningsendringer i
vesentlige deler av det politiske landskapet. Dette gjelder også
store deler av den EU-vennlige opinionen, f.eks. blant store deler av
Arbeiderpartiets velgere. Klassemotsetningene innenlands og kampen
mot høyrekreftene kan også befordre slike holdningsendringer.
Den antimonopolistiske plattformen er ikke et mål i seg selv. Den antimonopolistiske kampen ser vi som en meget viktig etappe på vegen til sluttmålet – sosialismen.
Vi
betrakter ”venstrekreftene” som noe mer enn summen av AP, SV, NKP
og Rødt i en allianse. Med sin nåværende politikk fører ledelsen
i Ap en ren borgerlig politikk i samarbeid med monopolkapitalens
politikere og institusjoner. SV er i dag et haleheng for denne
politikken i regjeringen. Rødt har ennå ikke funnet sin identitet
og fungerer som et venstresosialdemokratisk parti ved siden av SV.
For kommunistene er det viktigere å se venstrekreftene som forbundet
mellom arbeidere, det store flertallet av funksjonærer,
intellektuelle, bøndene, fiskerne m.fl.
Enheten
i arbeiderklassen og samlingen i folket må etter hvert bli utbygd
slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i
folket.
Det
norske folk er meget godt organisert. Det har utviklet en rekke
demokratiske organisasjoner. De viktigste er de faglige
organisasjonene. LO aleine teller over 750 000 medlemmer. Dessuten
har vi mange betydningsfulle organisasjoner når det gjelder
grunnplansorganisering: Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges
Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening,
boligkooperasjonen, idretts- og ungdomsorganisasjonene,
kvinneorganisasjonene, kulturorganisasjonene, avholdsbevegelsen og
andre.
Disse organisasjonene må aktiviseres sterkere og gjøres
til organer for et levende demokrati.
En
av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i
fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med
i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et
sterkere redskap for arbeiderklassen. Den organisasjonsmakten
arbeiderklassen rår over må mobiliseres til virkelig innsats.
For
ikke å splitte sine krefter må fagbevegelsen være partipolitisk
uavhengig. Samtidig må fagbevegelsen i langt sterkere grad
politiseres og utvide sitt virkeområde.
Så lenge
monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens
tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne tapte skanser. Derfor
må folkets aktivitet stadig fornyes, den politiske bevisstheten økes
(den subjektive faktor) og det må kjempes for å vinne nye
posisjoner. For å slå monopolkapitalen må folket ha en slik
ideologisk og politisk styrke at det har kraft til å gjennomføre
den maktforandring som må til. De demokratiske, antimonopolistiske
reformene vil angripe kjernen i maktstrukturen, slik at hele det
kapitalistiske system i landet svekkes (strukturreformer). Det vil
bli mulig å opprette en demokratisk folkemakt på grunnlag av så
vel utenomparlamentarisk som parlamentarisk kamp.
I
kampen mot monopolkapitalen og høyrekreftene, for fred, nasjonal
uavhengighet og utvidet demokrati må arbeiderklassen ta det
politiske og ideologiske lederskapet i nasjonen. Arbeiderklassen er
samfunnets viktigste produserende og revolusjonære kraft og må
således ha den politiske og ideologiske ledelse. Den ideologiske
kamp og skolering blir følgelig det grunnleggende element for den
økonomiske, politiske, kulturelle og moralske klassekamp. Det er
ubetinget nødvendig å skape en sosialistisk bevissthet før
kapitalismen er avskaffet. Det må skapes et kunnskapsmessig, moralsk
og etisk rivaliserende hegemoni mot borgerskapets – et
”kontrahegemoni”. Hegemoni i betydning ledelse omfatter ikke bare
politisk, men moralsk, kulturell og ideologisk ledelse. Hegemoniet
til arbeiderklassen er rotfestet i det objektive (nødvendigheten og
muligheten) dvs. arbeiderklassens stilling i produksjonen og på det
subjektive (bevisstheten og viljen) dvs. det politiske og ideologiske
initiativ. I den objektive forståelsen av hegemoniet bryter vi med
”seinkapitalistiske” tenkere som Marcuse, Habermas, Ebbing og
andre moderne avantgardiststrømninger, herunder populistene. Det
gjelder også vårt forhold til DNA, SV og Rødt.
Bare en sterk og
samlet motkraft kan demme opp for statsmonopolkapitalismen. Alle
grupper og lag som står i motsetning til den må forenes.
Arbeiderklassens ledende rolle er nødvendig for at disse klasser og
lag skal komme i bevegelse. Bare derved kan en overvinne
monopolkapitalismen og ta fatt på å gjennomføre sosialismen. Ikke
i noe land har arbeiderklassen greid denne oppgaven aleine.
Samlingen
av arbeidere, bønder, fiskere, intellektuelle osv. i en enhetsfront
er derfor en forutsetning for demokratisk framsteg på veien til
sosialismen. I Norge er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig
kraft med utviklete samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må
alltid og konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav.
Mange bønder og fiskere er allerede så nære forbundsfeller at de
kan regnes som en del av arbeiderbevegelsen. De tilhører også
samfunnsgrupper som blir utbyttet.
Gruppene i mellomlagene som
sysselsetter seg selv, må forvisses om at det dreier seg om kamp mot
monopolkapitalens eiendoms- og maktforhold, ikke om å ta eiendommen
fra dem. Vi avviser den løgnpropaganda borgerskapet fører mot
kommunistene at de vil ta fra dem hus, hytter, bil og annet eiendom
som er betalt gjennom lønn av egen arbeidsinnsats. Det er kun snakk
om en overtakelse av den private eiendomsretten til
produksjonsmidlene til sosialistisk felleseiendom. Sosialistiske
lover skal verne om enkeltmenneskes private eiendom.Vinner
arbeiderbevegelsen disse forbundsfellene over på sin side, vil det
gi arbeiderklassen det politiske, og ideologiske lederskap i landet.
Etter hvert vil stadig flere gå over på revolusjonære posisjoner.
Folkealliansen
som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg
statsmakten for å gjennomføre sine krav.
En antimonopolistisk,
progressiv og demokratisk regjering dannes med representanter fra de
sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må
lede folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen
karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene landet
vårt har hatt og har. De har ikke rokket ved monopolkapitalens
maktstilling og pengevelde. Tvert om er dens kontroll over samfunnets
økonomi og politikk styrket.
Samarbeidet mellom
monopolborgerskapet og høyreledelsen i DNA har forsterket
Stortingets borgerlige klassekarakter som statsorgan. Samtidig er
nasjonalforsamlingens betydning redusert i forhold til den utøvende
makt og byråkratiet. Likevel har ikke det representative systemet
utspilt sin rolle som sentralt ledd i en demokratisk styreform.
Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende
massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i
samfunnslivet. Folkealliansen, med flertall i Stortinget, vil kunne
endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet
og det arbeidende folk blir endret. Den parlamentariske kampen og
arbeidet i Stortinget vil få en annen og ny
betydning.
Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i
Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som
organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de
intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter
utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De
sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de
opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle
avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som
fullt og helt slutter opp om folkemakten.
Norge
får en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med
folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å
overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt sosialt og
økonomisk demokrati, et virkelig folkestyre. Omdannelsen i det
politiske systemet går i retning av at de arbeidende i økende grad
skal ta direkte del i ledelsen av staten. I statsforvaltningen og i
alle organer i statsapparatet skal det være bindeledd som fører
direkte til folket for eksempel gjennom rådsbevegelser. Utviklingen
av det sosialistiske demokratiet fremmes særlig ved at lovutkast,
forordninger og retningslinjer fra staten og de viktigste spørsmålene
i det økonomiske og kulturelle oppbyggingsarbeidet legges fram til
drøfting i hele folket; for eksempel pensjonslover,
undervisningslover, forordninger om organisering av byggevirksomheten
osv. Viktig er det å få slutt på alle konservative, bakstreverske,
arbeiderfiendtlige og byråkratiske tendenser. Fagforeningene vil som
representanter for arbeiderklassen vil måtte få utvidede funksjoner
og rettigheter. De vil kunne trekke arbeider og funksjonærer med i
ledelsen av produksjonen og i kontroll med organiseringen av
arbeidet, med lønninger og omsorgen for de arbeidende i sin helhet.
De skal ha et avgjørende ord med i laget ved ansettelser og
avskjedigelser. Vi understreker at det vil være uriktig å sette
ideer og planer som bygger på folkes eget initiativ opp i motsetning
til de administrative tiltakene. De private initiativene skal
respekteres og behandles i representative samfunnsorganer med sikte
på å finne løsninger gjennom å overbevise og ved appeller til
folkets politiske bevissthet.
Folkemakten må skape de
viktigste forutsetningene for en etterfølgende sosialistisk
omforming av samfunnet. Det er skapt en bred demokratisk og nasjonal
front og bevegelse i folket på tvers av sosiale, ideologiske og
politiske skillelinjer. Demokratisk folkemakt betyr en grunnleggende
endring av det politiske styrkeforholdet i landet. Da vil veien åpnes
for en videre revolusjonær prosess med det mål å avskaffe den
kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske
produksjonsforhold.
Det
betyr ikke at klassekampen "dør hen". Klassekampen vil
kunne skjerpes under folkemakten. Veien fram til sosialismen vil øke
faren for reaksjonære framstøt mot de nye og store demokratiske
rettighetene som folket tilkjemper seg. Det vil da ikke bare gjelde
viljen til å forsvare det som er vunnet. Det må stadig reises nye
demokratiseringskrav, krav som driver reaksjonen på retrett og
sprenger de grensene for demokratiet som det kapitalistiske
herredømmet har trukket opp.
Arbeiderklassens herredømme antar forskjellige former alt etter forholdene mellom klassekreftene i revolusjonen og skjerpingen av motsetningene mellom dem. Der de herskende klassene gjør innbitt motstand og revolusjonen får en voldelig karakter, er arbeiderklassen nødt til å fjerne den siste rest av de gamle innretningene som basis for en slik motstand. Hvis det i løpet av revolusjonen oppstår en overvekt i styrke mot reaksjonen at makten går over til arbeiderklassen på fredelig vis, vil det være mulig å benytte gamle maktorganer, f. eks. parlamentet med en omdannelse av funksjonene som er i pakt med de krav det sosialistiske oppbyggingsarbeidet stiller.
Kommunistene
vil en fredelig overgang til sosialismen. Vi vil gjøre alt som står
i vår makt, i samarbeid med andre revolusjonære, progressive og
demokratiske krefter, å legge de politiske vilkårene til rette for
en slik overgang.
Den revolusjonære prosessen må gå
videre. Folkealliansen som skapes, gir stor nok overvekt for
arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de
antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt.
Ved stadig å være på offensiven for å styrke og utvide det
sosialistiske demokratiet, ved resolutt å sette inn den styrke den
organiserte arbeiderklassen og forbundsfellene rår over gjennom sin
nøkkelstilling i produksjonen og samfunnet ellers, kan en fredelig
overgang sikres. Også marxismens grunnleggere hevdet at dette var
mulig, men de framhevet at det avhenger av utviklingsperioden, av
forholdt mellom klassene og de konkrete historiske forhold. Verken
Marx eller Lenin bandt sine hender i spørsmålet om en ”fredelig”
eller ikke-fredelig (væpnet) vei til sosialismen. Alt avhenger av
forholdene, tid og sted. I et land kan en fredelig utvikling gå over
i en ikke-fredlig retning. Derfor kan det revolusjonære marxistiske
partiet være åpen i spørsmålet om veiene for arbeiderklassens
makterobring. Vi må være forberedt og mestre alle former for kamp.
De konkrete formene for veien til sosialismen kan altså ikke
fastlegges på forhånd. De vil bli bestemt av klassekampens
intensitet i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på
dagsordenen. Det avgjøres av de konkrete vilkårene i landet, av
nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet og
av den internasjonale situasjonen. Under visse omstendigheter, når
arbeiderklassens liv og helse trues av væpnede bander, eller
statspolitiet og militære, griper inn i streiker og aksjoner, kan
væpnet motstand være riktig og nødvendig.
Reaksjonære og
fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i
folket. De må gjøres politisk maktesløse, så snart den
demokratiske folkeregjeringen opptrer bestemt og besluttsomt.
Undergravningsaksjoner og væpnete kuppforsøk fra
kontrarevolusjonære vil da forhindres i tide. Kommunister,
sosialister og progressive krefter må i fellesskap arbeide innefor
de fysiske, undertrykkende maktorganene – militær, politi – for
en sosialistisk bevissthet bl.a. soldater og offiserer, bryte ned de
autoritære kommandostrukturene, isolering av de reaksjonære
offiserene, for et Norge ut av Nato m.m. Uten en endring i disse
organers bevissthet og en forståelse for den sosialistiske
revolusjonen blir et nødvendig væpnet forsvar mot reaksjonære
militante krefter støtte av borgerskapet umulig. I dag er
militærapparatet og politivesenet styrt av imperialismens ideologi
og av sosialdemokratiske og reaksjonære partier i vårt land. Når i
tillegg arbeiderklassens politiske bevissthet er svak, er den væpnede
kampen i Norge i dag en farlig og ubrukelig strategi. Dette kan endre
seg.
Mennesker som har et borgerlig grunnsyn vil under den nye
statsmakten ha full rett og adgang til å virke for sine meninger med
unntak av nazistiske, fascistiske og rasistiske. Det må råde full
åpenhet. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet
bryter landets lover og griper til vold. Og arbeiderklassen må drive
den revolusjonære prosessen videre, sammen med sine forbundsfeller.
De demokratiske tradisjonene er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet og ytterliggående høyrekrefter vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller, vil de vite å svare med de mottiltak situasjonen krever. I tide må arbeiderbevegelsen treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens muligheter til å sette væpnet makt inn mot innføringen og oppbyggingen av sosialismen. Forsøk på kupp og landsforræderi må slås tilbake.
De
historiske erfaringene fra de proletariske revolusjonene i en rekke
vestlige land (Frankrike, Tyskland, Ungarn, Finland) har bevist at
utbytterklassen tyr til de ytterste maktmidler for å opprettholde
sin makt. Om arbeiderklassen undervurderer dette og ikke gjør tiltak
for å holde borgerskapet nede, da må den betale en høy
pris.
Arbeiderbevegelsens internasjonale historie viser at når
det arbeidende folk har grepet til fysisk makt, har det vært
framkalt av borgerskapets og reaksjonens overgrep. Dette gjelder når
de mobiliserer militære og politi mot arbeiderbevegelsen og
folkereisningen. (Chile 1974). Derfor kan folket aldri gi fra seg den
demokratiske nødvergeretten.
Når vi kommunister slår fast
at det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er
det ikke fordi vi venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det
er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av
folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære
kreftene. Men denne vei utelukker ikke at kampen
blir hard og krevende. Bare
ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og
organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen,
vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse
på en ikke-voldelig måte.
Arbeiderklassen
og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels
kalte proletariatets diktatur. Denne betegnelsen henviser til
klasseinnholdet i den nye staten. Borgerskapet er helt fratatt
makten, og arbeiderklassen er blitt herskende klasse i staten.
På
grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får
denne makt forskjellige former. Men i sitt klasseinnhold og vesen er
den over alt det samme. Det er denne statsmakten som sikrer
overføringer av alle de viktigste produksjonsmidlene og
finansmidlene i folkets eie.
Klassekampen slutter ikke med at
arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten.
Den antar bare nye former.
I flere av de tidligere sosialistiske
land i Øst-Europa hadde arbeiderklassens makt i lengre perioder en
skarp form. De historiske forhold og tradisjoner og den
internasjonale situasjon hadde medvirket til dette. Under
forutsetning av en slik utviklingsvei som skissert i dette program,
vil vilkårene for arbeiderklassens makt i Norge bli gunstigere.
Det
historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbyggingen
og utviklingen av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra
forholdene i de landene som inntil nå har startet på en slik
utviklingsvei.
Vårt land har en langvarig borgerlig-demokratisk
utvikling (siden 1814 og 1905), der arbeiderbevegelsen har spilt og
spiller en viktig rolle. Folkets frihets- og rettstradisjoner har
røtter langt tilbake i historien, og har vært vernet om i kampen
mot konge- og adelsmakt, embetsmannsvelde og fremmedstyre.
Landet
har høyt utviklete produktivkrefter - både tekniske og
menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et
relativt høyt kultur- og utdanningsnivå. Den sosialistiske
bevisstheten må allikevel utvikles. Temmelig hurtig etter
maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt
høyt utviklet sosialisme.
Uansett
historisk utgangspunkt og nasjonale særtrekk, er det bestemte
hovedtrekk som er lovmessige og felles for alle land som blir
sosialistiske. Disse hovedtrekkene er:
Et sosialistisk Norge vil bety at de
viktigste produksjonsmidlene og andre økonomiske midler er i
samfunnseie, enten som offentlig eiendom eller som samvirkeeiendom.
Det gjelder storbedriftene innen industri, handel, sjøfart, bank- og
forsikringsvesen og annen virksomhet som er særlig viktig for
storsamfunnet og lokalsamfunnet. I en overgangsfase kan det ved siden
av den toneangivende sosialistiske eiendom også eksistere
privateiendom til produksjonsmidler og en begrenset privat
markedsøkonomi. Etter hvert vil sosialistiske eiendomsformer vinne
stadig større innpass og dominans. Privat markedsøkonomi blir
avløst av den sosialistiske planøkonomien.
Sosialismen skaper en ny sosial- og klassestruktur, fordi:
Følgen av disse grunnleggende endringer er:
I
et sosialistisk Norge sikrer arbeiderbevegelsen organisasjons-, møte-
og trykkefrihet. Den sikrer alle rett til å kritisere statens og
myndighetenes styre og stell. Arbeiderbevegelsens makt og dens
juridiske organer verner rettssikkerheten til den enkelte. Den fører
videre det beste i vår demokratiske rettstradisjon, frigjort fra
begrensningene i den borgerlige klasselovgivningen. Alle de
privilegier de herskende klasser har i dag, oppheves. Den
sosialistiske rettsordningen som skapes, og det sosialistiske
lovverket som utformes, garanterer den enkelte mot vilkårlige
overgrep. Den garanterer også retten til den personlige eiendommen
betalt gjennom egen arbeidsinnsats. Misbruk av offentlig makt og
myndighet straffes strengt.
Sosialistisk lovgivning og
rettspraksis sikrer full trosfrihet. Kirken og staten er
atskilt.
I
et sosialistisk Norge vil enhver diskriminering i arbeidslivet på
grunn av kjønn, rase eller religion bli effektivt bekjempet. Dette
er imidlertid ikke nok til å sikre kvinnene likerett med mennene når
det gjelder deltakelse i samfunnslivet.
Daginstitusjoner,
førskoler og utdanningsinstitusjoner må bygges ut, og kollektive
service-ordninger vil gjøre husarbeidet lettere. En del av service-
og omsorgsarbeidet kan ikke utføres av det offentlige - eller man
ønsker det ikke. Det må fortsatt utføres i hjemmet. Vi må føre
en fast ideologisk kamp mot at dette arbeidet i hovedsak faller på
kvinnene. I et samfunn hvor de fleste har arbeidsplass utenfor
hjemmet, må også pliktene hjemme deles. Kvinner og menn må stå
sammen i felles kamp for frigjøring og likestilling mellom kjønnene
og mot et borgerlig kvinnesyn. Det må føres en ideologisk kamp mot
dobbeltarbeid og borgerlig kvinnesyn også under sosialismen. Vi vil
ha lik lønn for likeverdig arbeid. Deltidsstillinger omgjøres til
heltidsstillinger for de som ønsker det. All form for seksuell
undertrykkelse forbys, herunder pornografi.
Det
ikke-diskriminerende sosialistiske Norge gir homofile og lesbiske
rett til å utøve sin seksualitet og de skal sidestilles med
heterofile m.h.t. adopsjon, kunstig befruktning og til
giftemål.
Bare under sosialismen kan en virkelig løse
problemet med de nasjonale minoritetene.
Samenes rett til å
bevare sin gamle kunst og kulturarv sikres gjennom innsats fra
samfunnets side. Samisk litteratur, bildende kunst og musikk må
stimuleres og oppmuntres. De gamle næringsveiene – reindrift,
fiske og fangst - skal støttes av storsamfunnet økonomisk, politisk
(Sametinget) og juridisk (Finnmarksloven). Gjennom støtte til samisk
forlags- og avisvirksomhet må sosialismen bidra til oppblomstring av
det samiske språket. Planmessig innsats i samedistriktene, med vekt
på etablering av lokale arbeidsplasser, samiske utdanningssentra og
ny boligreisning vil sikre denne folkegruppens levevilkår.
Innvandrernes
muligheter til å beholde eget språk og egen kultur sikres. Enhver
form for diskriminering bekjempes. De sikres lik rett med norske
borgere til å delta i samfunnet, og gis derfor nødvendige
materielle ressurser. Samme muligheter gis sigøynerne. Samtidig må
disse gruppene respektere og følge landets lover og regler.
Stortinget
har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært
landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også under sosialismen
vil stortinget kunne spille en sentral rolle. Det gir de nødvendige
lover for å overføre alle viktige og avgjørende produksjonsmidler
til samfunnseiendom, beskytte den sosialistiske eiendommen og utvikle
det planøkonomiske systemet. Den første viktige oppgaven er å
vedta en sosialistisk Grunnlov for landet.
Å bygge opp
sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti, én klasse eller
ett maktorgan. Hele det arbeidende folk må være med i den
sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må
delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre
og hindre byråkratisering av stats- og samfunnsledelsen, maktmisbruk
og privilegier. Lærdommene fra tidligere sosialistiske land er
viktige. Flerpartisystemet vil være et viktig element i det
sosialistiske demokratiet i vårt land. Kravet er at partiene følger
den sosialistiske grunnloven og de andre lovene som styrer de
sosialistiske eiendomsforholdene. Partiene skal ha ytringsfrihet og
pressen fritt redaksjonelt ansvar. Alle former for meningsytringer
skal tillates. Argument skal møtes med argument og ikke
maktanvendelse. Nye organer og organisasjoner vil oppstå og sikre et
balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig
sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.
Fagbevegelsen vil få nye og mer inngripende oppgaver i å bestemme
produksjon, produksjonsplaner, arbeidsmiljø, lønnsfastsettelse,
utdanning m.m.
Den sosialistiske omformingen krever at det
borgerlige byråkratiske statsapparatet avvikles. Det erstattes med
organer som tjener sosialismen. Statsapparatet står under det
arbeidende folks kontroll.
Det sosialistiske demokratiet er
demokrati på bredere plan og høyere utviklingstrinn enn det
borgerlige demokratiet vi har. Det sosialistiske demokratiet er
flertallets herredømme over mindretallet, ikke bare formelt, men
også reelt. Det avgjørende kjennetegnet på det sosialistiske
demokratiet er i hvilken grad arbeiderklassen og alle andre
arbeidende mennesker deltar aktivt og bestemmende i samfunnets
ledelse og i hele samfunnets sosialpolitiske, økonomiske og
kulturelle liv.
Den
sosiale strukturen i det sosialistiske Norge forandres under
samfunnets gradvise utvikling til kommunismen. I denne prosessen
omformes klasser og lag som har sitt grunnlag i ulike former for
eiendom som forekommer under sosialismen. Det gjelder først og
fremst arbeiderklassen og bøndene. De intellektuelle, som særskilt
gruppe, tjener nå i sin helhet det nye samfunnet som bygger på
fellesskap og menneskeverd for alle. Deres antall øker raskere enn
de andre samfunnsgruppene. Arbeiderklassen, bøndene og de
intellektuelle nærmer seg hverandre.
Etter hvert dannes en
klasseløs struktur i samfunnet. Mellom byen og landsbygda forsvinner
de vesentlige sosialøkonomiske og kulturelle forskjellene.
Forbindelsen mellom fysisk og åndelig arbeid i produksjonen blir
tettere og likeverdig. Den vesentlige forskjellen forsvinner til
slutt.
Under en høyt utviklet sosialisme og i kommunismen vil
enkeltfamilien som økonomisk enhet opphøre. Ingen av
familiemedlemmene er økonomisk avhengige av hverandre, verken
foreldrene seg i mellom eller barna. De menneskelige relasjonene
mellom familiemedlemmene utvikles fritt og likeverdig.