Du er her: Forside > Vi mener > Prinsipprogram > 4. Norges vei til sosialismen

4. Norges vei til sosialismen

Arbeiderbevegelsen må ha en strategi

Et parti som har sosialismen og kommunismen som mål og som kjemper for det, må ha en klar forestilling ikke bare om sosialismen og kommunismen, men også om veien en må gå og midlene for å nå målet.
Hvilken hovedlinje skal følges i den nåværende etappe av kampen for sosialismen? Hva er det nærmeste målet? Hva er hovedoppgavene på veien dit?
Den minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Det mest sannsynlige er at veien til sosialisme vil gå gjennom ulike etapper og trinn. Dette avhenger dels av den økonomiske og politiske situasjonen, nasjonalt og internasjonalt. Og det er dels avhengig av bevissthetsnivået i arbeiderklassen og dens nære forbundsfeller.

Utvidelse og fornyelse av demokratiet

Hva må strategien bygge på?

En strategi for sosialismen i Norge bygger på at monopolkapitalen i dag er dominerende innenfor kapitalismen. Det store skillet i klassekampen går i dag mellom monopolkapitalen og folkets brede lag. Strategien bygger på at den private monopolekspansjonen øker. Og den bygger på at også kapitalismen i Norge er kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn.

Med statsmonopolkapitalismen mener vi: Statens sammenvekst med og underordning av monopolene. Statens engasjement i økonomien øker. Statens og monopolenes krefgter forenes i en enhetlig mekanisme eller funksjon. Staten og monopolene har ingen motstridende interesser da det er borgerskapets stat som underordnes monopolene. Staten skal være politisk og økonomisk tilrettelegger for de kapitalistiske foretakene og deres monopoler. Man får en veldig maktkonsentrasjon på alle måter. Vi får også utviklingen av en korporatisme i de borgerlige demokratier der bl.a. de halvoffentlige rådene og utvalgene sammensettes av representanter for det private næringslivet og staten. Den statsmonopolistiske kapitalismen utøver to hovedfunksjoner sett fra et klasseperspektiv:

Å sikre monopolene store profitter og redde den kapitalistiske ordning fra den sosialistiske revolusjon – særlig i krisetider. Statens økonomiske politikk blir derfor også viktig for arbeiderklassen. Hvem skal betale? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal ha ledelsen i statsapparatet og styre økonomien? Statsmonopolkapitalismens egen objektive utvikling reiser dermed kampen for medbestemmelse, for en demokratisk utvikling, for større menneskelig frihet og revolusjonære reformer. Å legge opp til en riktig strategi i denne kampen for et revolusjonært marxistisk parti uten å ta i betraktning statsmonopolkapitalismens realitet er umulig. Derfor avviser kommunistene begreper som ”seinkapitalisme” og lignende vi finner hos AP, SV og Rødt.

Ved at statens rolle i økonomien har økt, får statens økonomiske politikk stor betydning for arbeiderklassens kamp. Det tvinger fram økt bredde og høyere nivå i arbeidernes og funksjonærenes krav og kamp. Kravene kan ikke lenger oppfylles bare i kamp mot NHO og de private kapitaleierne. Over halvparten av lønnsinntektene omfordeles over de offentlige budsjettene. Derfor må både de politiske og faglige kravene også rettes til staten og dens politikk. Det gjelder spørsmålet om hva skatte- og avgiftsinntektene skal brukes til.

Arbeidernes økonomiske og politiske krav smelter sammen. Sikring av arbeidsplassene, større sosial trivsel og trygghet, kamp for vern av indre og ytre miljø, for kvinnenes og ungdommens rettigheter, koples sammen med krav om økt demokratisering og medbestemmelse, nasjonal selvråderett, fred og avspenning og internasjonalt samarbeid.
Kravene må munne ut i et demokratisk alternativ til monopolenes, konsernenes og storbankenes herredømme.

Hvem skal ha makt og innflytelse i samfunnet? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal beherske stat og økonomi? Hvordan skal statsmakten være og fungere?


Disse spørsmålene stilles av selve utviklingen. Kampen for medbestemmelse, innflytelse og makt - både innen det enkelte foretak og i staten - er blitt en sentral og aktuell oppgave for arbeiderbevegelsen.
I sin strategi må arbeiderbevegelsen avgrense seg i to retninger. På den ene siden fra reformismen, som tror at kapitalismen kan vokse gradvis over i sosialismen uten at arbeiderklassen leder an i en revolusjonær omdannelse av samfunnet. På den andre siden fra venstreradikalismen som bare ser det revolusjonære spranget, men overser veien og etappene til målet.
Skal arbeiderklassen kunne kjempe målbevisst for sosialismen, må den ha innsikt i sin stilling og klarhet over de nære og fjerne målene. Den norske arbeiderklassen må utvikle den bevissthet og handlingsevne som svarer til dens rolle som revolusjonær kraft.
Utviklingen av klassebevisstheten hemmes av tilsløringer og illusjoner som storkapitalens manipuleringer og delvise sosiale innrømmelser bidrar til, av borgerlig ideologi, av klassesamarbeidsillusjoner og antikommunisme. Men skjerping av klassemotsetningene fører til sterkere kampinnstilling og mer enhetlig faglig opptreden i Norge.

Monopolkapitalen og folket

Monopolkapitalens snevre klasseinteresser kommer i konflikt med flere og flere lag og grupper også utenfor arbeiderklassen.

Bønder, fiskere, håndverkere osv. betaler skyhøye priser for sine produksjonsmidler som leveres av de innenlandske og utenlandske konserner. Små kapitalistiske bedriftseiere bukker under eller blir avhengige av monopolene. Arbeiderklassens kamp knyttes derfor sammen med den kampen som andre arbeidende lag fører for sin eksistens og sine rettigheter. Også større grupper av kvinner og ungdom må forstå at deres interesser ikke kan ivaretas uten kamp mot storkapitalen.
Den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen på monopolborgerskapets hender og alle nye, skarpe motsetninger i kapitalismen skaper muligheter for en bred folkeallianse. EU- kampene i 70 - og 90-årene viser oss dette konkret. De allmenndemokratiske bevegelsene som består av ulike sosiale og politiske grupper, er objektivt rettet mot monopolkapitalen og reaksjonen.
I denne kampen vokser det fram spirer til en antimonopolistisk bevissthet. Dette skjer ikke bare i deler av arbeiderklassen, men også blant fiskere, bønder, intellektuelle og andre grupper. Den kan også gå inn i borgerskapets egne rekker. EU- kampen viste hvordan kamperfaring høyner den politiske bevisstheten og hever den opp på et høyere trinn. Å isolere monopolborgerskapet og å avskaffe monopolenes herredømme er i dag en klassemessig forutsetning for overgangen til sosialismen. I kampen for sosialismen må arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle viktige områder av samfunnslivet.

De demokratiske massebevegelsene

Fagbevegelsen: Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fagbevegelsen størst og viktigst. Etter krigen var innflytelsen fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen betydelig. Med tilbakegangen av de revolusjonære kreftene både i Norge og internasjonalt, særlig i de siste 20 år etter oppløsningen av de sosialistiske land i Europa, har sosialdemokratiske og til dels sterke borgerlige/reaksjonære krefter fått det ideologiske hegemoniet. Det meste av politisk og ideologisk arbeid har ligget brakk. Virksomheten har stort sett dreid seg om lønn og enkelte velferdsgoder (pensjon, sykelønn, likelønn) dvs. ”tradeunionisme”. Fagbevegelsen har ikke maltet å løfte kravene til arbeidsgiverne opp på et politisk plan. Kommunistene mener at den faglige og politiske kampen må gå hånd i hånd og at reformene må være strukturelle dvs. de må føre til dyptgående og varige endringer i det økonomiske og politiske maktapparatet til fordel for arbeiderklassen. I dag er fagbevegelsen for kommunistene den arena vi må jobbet hardest på.

Fredsbevegelsen: Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles et økende samarbeid. Kampen mot atomkrigstrusselen må ikke svekkes, tvert om - den må forene de organiserte fredskreftene og samle større grupper til felles innsats for avgrensete målsettinger. Kommunistene i Norge deltar etter evne i alle organisasjoner som arbeider for fred. Spesielt må vi delta der den anti-imperialistiske kampen har en framtredende plass som f. eks. Verdensfredsrådet (WPC)
Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene.

I sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, antimonopolistiske og anti-imperialistiske.

Kommunistene går inn i disse bevegelsene for å styrke enheten i bevegelsene på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner på ulike områder. Dette skjer i full respekt for deres spesielle karakter og oppgaver, samtidig som vi arbeider for at deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig sammenheng.

Den utenomparlamentariske kampen

Den parlamentariske kampen - å delta i valg og vinne fram med folkets krav i Stortinget og kommunestyrene - er bare en av formene for arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk prestisje også hos det arbeidende folk. Mange viktige reformer som har bedret livskårene for folket har vært vunnet, og må fortsatt vinnes, gjennom den parlamentariske kampen. I dag fungerer parlamentene stort sett som instrumenter for å opprettholde borgerskapets dominans over arbeiderklassen og for å sikre sine egne interesser og privilegier. I dag har kapitalismens skapt et parlamentarisk system som sikrer dem penger, makt og innflytelse i samfunnet. Dette skjer på bekostning av arbeiderklassens muligheter til å trygge sine kår og framtid. De parlamentariske politikerne har i de fleste kapitalistiske land gitt fra seg styring og makt til ulike interesseorganisasjoner for kapitalistklassen og representerer ikke sine velgere.
Men den norske arbeiderklassen har også rike tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram sine rettigheter i kamp mot borgerskapet gjennom harde og lange streikebevegelser og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av åttetimersdagen. Kommunistene i Norge ser det som helt avgjørende for framtiden at den utenomparlamentariske kampen styrkes på alle områder. NKP har en særlig oppgave i å finne strategier og virksomheter som øker makten i de utenomparlamentariske organisasjonene. Ikke minst å bygge allianser og felles plattformer mellom dem og å utvikle og videreføre politikken på dette område. Til dette må være medlemmer og ledelse skolere seg og lære fra andre partier.

Den parlamentariske kampen gir økte muligheter for den utenomparlamentariske kampen så sant de to formene supplerer hverandre. Men den utenomparlamentariske kampen er den viktigste fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad. Representantene i storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin side gjøre bedre arbeid når de støttes av en god utenomparlamentarisk virksomhet. Kommunistene forener den parlamentariske og utenomparlamentariske kampen i front mot kapitalkreftene.

Demokratiske reformer

For å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialismen. Objektivt er denne sammenhengen blir tettere og tettere. Demokratiske antimonopolistiske reformer har til forskjell fra de vanlige sosiale reformene en revolusjonær karakter. De er rettet mot monopolkapitalen i utgangspunktet. Allerede i opplegget til slike reformer tas det sikte på å begrense storkapitalens profitt- og maktområde – strukturreformer. De vanlige sosiale reformene, som har en dobbeltkarakter ("gi og ta"), forbedrer bare levekårene uten å endre på selve systemet.
Borgerskapets og sosialdemokratenes "samarbeidsformer" gir arbeiderne og funksjonærene begrensete fordeler innenfor rammene av systemet. Demokratiske reformer er noe mer. De bryter ut av systemet og utvider arbeidsfolks demokratiske innflytelse og kontroll.
Men dette er reformer som er rettet mot monopolkapitalen. Storparten av det arbeidende folk må mobilisere til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformene, som trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til den sosialistiske revolusjonen. I motsatt fall gjenreises monopolkapitalens makt.

En ny økonomisk politikk

For å kunne gjennomføre omfattende demokratiske endringer i det norske samfunnet og begrense monopolkapitalens makt, må det kjempes fram en ny økonomisk politikk. Hovedpunktene i denne må være:

1. Det bygges opp et demokratisk planleggings- og styringssystem der fagbevegelsen får forhandlingsrett over alle viktige sider som berører arbeidsforhold og lønnstakernes sosiale og økonomiske kår.


2. Landets produktivkrefter utvikles for å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.


3. Investeringene i næringslivet, spesielt i industrien, bankvesenet og skipsfarten skal under reell samfunnsmessig styring av demokratiske og folkevalgte organer. Styringen skjer etter en samlet plan i samarbeid med fagbevegelsen og gjennom medbestemmelse for de ansatte på den enkelte bedrift. Det vedtas en lov om etableringsstyring som gjør det mulig å lede omfang av nyinvesteringer og lokalisering av arbeidsplasser.


4. Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen (primærfordelingen) og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter (sekundærfordelingen).


Miljø- og ressurspolitikk

Norge må føre en miljøpolitikk som sikrer en økologisk bærekraftig bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av naturressursene. Miljøskader betales av foretak som forårsaker dem.

Viktige punkter i NKPs øko- og ressurspolitikk:


Demokratisering i arbeidslivet

De viktigste demokratiske reformene må komme i arbeidslivet, først og fremst i industribedriftene. Dette er ikke bare et spørsmål om hvor mange representanter de ansatte har i bedriftens styre. En viktig forutsetning for en reell bedriftsdemokratisering er bevisstgjøringen og opplæringen av de ansattes representanter. De skal sitte der som partsrepresentanter. De skal ivareta lønnstakernes interesser på bedriften. Dette er en oppgave fagbevegelsen må løse.


NKP går inn for:


Demokratisering av statsapparatet

En demokratisk politikk forutsetter kamp mot et stivbeint og urimelig byråkratiet som ensidig forsvarer og opprettholder de bestående forhold og for demokratisering av de viktigste stats- og styringsorganer. Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. For eksempel folkeavstemninger, bydelsråd, fellesmøter. De folkevalgte representanter må gis arbeidsvilkår og få faglig bistand til å skjøtte sine verv på en forsvarlig måte. Utenomparlamentariske demokratiske bevegelser og organisasjoner må få støtte til å utarbeide alternative utredninger og forslag.


Demokratisering av utdanning, informasjon og kultur

I data-alderen blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen som finnes.
Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens det store flertall av menneskene i samfunnet blir "roboter" som bare vet og behersker det de blir programmert til av makthaverne. De som har makten, bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi skal vite.
For arbeiderbevegelsen er utdanningen et politisk kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å kjempe for å fordele kunnskapen på mange i stedet for å konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig skal vi nå et samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.

Sektorisert kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen. Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og evnen til å se helheter.
Utviklingen krever mer og bedre utdanning. Grunnutdanning og avsluttet høyere utdanning blir bare et første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske myndigheter.

Det offentlige må ha et overordnet ansvar for høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.



Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperialistisk undertrykking.

Borgerskapet krever at mennesket skal tenke de herskendes tanker og ha de herskendes politikers meninger. Hvis ikke blir skoler og universiteter ”reformerte” med nye ledere og undervisningsplaner og dårlig økonomi. De straffes for ”uriktig” tenkning og læring. Det skal nå bare drives ”oppdragsforskning” i institusjonene for næringslivet som gir penger. Næringslivet legger også premissene for forskningens bruk av ressurser og i mange tilfeller for resultatene – bestillingsverk. I dag framstår norske utdanningsinstitusjoner som prostituerte for pengemakta. De styres etter og drives av det uforsonlige og hensynsløse kapitalistiske systemet: ” New Public Management”. Dette er også lagt til grunn for drift på andre felter av menneskenes liv som tidligere ikke skulle være profittbaserte slik som helsevesenet. Det var den fascistorienterte amerikanske økonomen Milton Friedman, som ble omfavnet av Margareth Thatcher og Reagan, som la grunnen til dette systemet. Vi er her helt underlagt markedstenkningen i finansiering og drift av utdannelsessystemet. En helhetlig utvikling av mennesket er ikke lenger interessant. Vi må kreve at universiteter og høyskoler får tilbake sine posisjoner som autonome og samfunnskritiske krefter som kan fungere som korreks ovenfor politikere og byråkrati.


Helse

Sykehus skal være eid og drevet av det offentlige.NKP vil arbeide for å sikre samfunnets sykehustilbud, og at disse gir nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. NKP ønsker å utvikle og forbedre de kommunale tilbudene til psykiatri, samt utvikle oppfølgingstilbud til de pårørende.Vi vil avskaffe de unødvendige og byråkratiske Helseforetakene.Kommunene og fylkeskommunene skal ha en sentral rolle i arbeidet med folkehelse og mot de sosiale forskjeller. Arbeidet med helsefremmende og forebyggende helsearbeid i kommunene skal videreføres. Lokalsykehusene skal opprettholdes med akutt- og fødetilbud.

NKP mener tannhelse optiske tjenester og behandling av øyensykdommer skal være gratisNKP ønsker at egenandelene i helsevesenet skal fjernes. NKP vil styrke rehabilitering- og habiliteringstilbudene.NKP ønsker en mer progressiv rusmiddelpolitikk. NKP ønsker å øke og utbedre arbeid og kapasiteten innenfor alle deler av rusomsorgen. Ventetider for rusavhengige skal fjernes og behandlingstilbudene skal straks starte og være individuelt tilpasset.Alle skal ha helsehjelp. NKP vil avkriminalisere de rusavhengige.


Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk

NKP går inn for en kulturpolitikk som - både prinsipielt og praktisk - legger forholdene til rette for at de kulturelle goder stilles til disposisjon for alle. Det må opprettes institusjoner hvor barn og unge kan utvikle sine talenter. Kulturskoler i alle kommuner er slike tiltak men det må også utvikles tilbud som kan fange opp interessene til ”uorganisert” ungdom bl.a. fritidsklubber. Folket gjøres mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige". Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en verden, preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio, fjernsyn og skole.
Kultur- og underholdningsprogrammer, film og fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og kriminalitet som spekulasjonsobjekter.
Dette kan bare bli gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende hovedretningslinje:

Kulturen er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til verdenskulturen.



Aksjonsenhet og samarbeid

Marx og Lenin slo fast at arbeiderklassen kan bare utføre sin historiske misjon dersom den er forent og samlet. I dag er arbeiderbevegelsen splittet. Hovedvilkåret for en antimonopolistisk, demokratisk omdannelse som ledd i kampen for sosialismen er enhetlig aksjon fra arbeidernes og funksjonærenes side. Hovedvilkåret er enhet i arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens forbundsfeller. Dette er ikke en forbigående taktisk, men en langsiktig og varig strategisk oppgave som må løses. Det viktigste forholdet har tradisjonelt vært mellom det marxistiske partiet og sosialdemokratiet. Det eksisterer stor ulikhet i partienes politiske plattformer og ideologiske meningsforskjeller. Allikevel er det en rekke oppgaver som kan løses i fellesskap dersom høyresiden i Ap blir isolert i deres samarbeid med monopolkapitalen. Vi bekjemper også kontinuerlig den reformistiske ideologien.

Både kampen for freden, for bedre levekår og utviklingen i den antimonopolistiske kampen gjør det mulig og nødvendig at kommunister, sosialdemokrater, sosialister og partiløse samarbeider i flere og flere spørsmål. Dette samarbeidet må gå på tvers av ideologiske skillelinjer.
Enhet i handling betyr ikke at en gir avkall på egen identitet. Hver samarbeidspart forfekter sitt eget syn. Kommunistene vil i skrift og tale arbeide for å utbre kjennskapet til marxismen i og utenfor arbeiderbevegelsen.

Et omfattende praktisk samarbeid i arbeiderbevegelsen krever brudd med klassesamarbeidet overfor monopolkapitalen. Samarbeidet forutsetter at antikommunismen isoleres. Men enhetsspørsmålet kan ikke bare begrenses til arbeiderbevegelsen. Vi må ha støtte fra andre lag og politiske grupperinger: mellomlagene og deler av mellompartiene (V, Sp.) Den antimonopolistiske front kan gå langt inn i borgerskapets rekker nå også de ser at deres interesser etter hvert blir truet av monopolene. Objektivt er monopolkapitalen også mellomlagenes fiende. Vi må derfor i tillegg til programmer for arbeiderklassens kamp utvikle programmer og komme med løsningsforslag på deres problemer for eksempel fiskerne, bøndene og håndverkerne. Et omfattende, felles antimonopolistisk program med en utvikling av mellomlagenes politiske bevissthet vil styrke kampen for allmenndemokratiske rettigheter og begrense monopolenes makt. Det blir en enhet for den kommende sosialistiske revolusjonen. Slik vant vi EU-avstemningen på 1970- og 1990-tallet.

Våre erfaringer viser at det er mulig å få i stand sterkere enhet og handlingsfellesskap. Særlig krigsfaren og kampen for freden kan skape viktige holdningsendringer i vesentlige deler av det politiske landskapet. Dette gjelder også store deler av den EU-vennlige opinionen, f.eks. blant store deler av Arbeiderpartiets velgere. Klassemotsetningene innenlands og kampen mot høyrekreftene kan også befordre slike holdningsendringer.

Den antimonopolistiske plattformen er ikke et mål i seg selv. Den antimonopolistiske kampen ser vi som en meget viktig etappe på vegen til sluttmålet – sosialismen.

Vi betrakter ”venstrekreftene” som noe mer enn summen av AP, SV, NKP og Rødt i en allianse. Med sin nåværende politikk fører ledelsen i Ap en ren borgerlig politikk i samarbeid med monopolkapitalens politikere og institusjoner. SV er i dag et haleheng for denne politikken i regjeringen. Rødt har ennå ikke funnet sin identitet og fungerer som et venstresosialdemokratisk parti ved siden av SV. For kommunistene er det viktigere å se venstrekreftene som forbundet mellom arbeidere, det store flertallet av funksjonærer, intellektuelle, bøndene, fiskerne m.fl.

En bred folkeallianse må skapes

Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etter hvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.

Det norske folk er meget godt organisert. Det har utviklet en rekke demokratiske organisasjoner. De viktigste er de faglige organisasjonene. LO aleine teller over 750 000 medlemmer. Dessuten har vi mange betydningsfulle organisasjoner når det gjelder grunnplansorganisering: Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening, boligkooperasjonen, idretts- og ungdomsorganisasjonene, kvinneorganisasjonene, kulturorganisasjonene, avholdsbevegelsen og andre.
Disse organisasjonene må aktiviseres sterkere og gjøres til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. Den organisasjonsmakten arbeiderklassen rår over må mobiliseres til virkelig innsats.

For ikke å splitte sine krefter må fagbevegelsen være partipolitisk uavhengig. Samtidig må fagbevegelsen i langt sterkere grad politiseres og utvide sitt virkeområde.

Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes, den politiske bevisstheten økes (den subjektive faktor) og det må kjempes for å vinne nye posisjoner. For å slå monopolkapitalen må folket ha en slik ideologisk og politisk styrke at det har kraft til å gjennomføre den maktforandring som må til. De demokratiske, antimonopolistiske reformene vil angripe kjernen i maktstrukturen, slik at hele det kapitalistiske system i landet svekkes (strukturreformer). Det vil bli mulig å opprette en demokratisk folkemakt på grunnlag av så vel utenomparlamentarisk som parlamentarisk kamp.

Arbeiderklassen må ha ledelsen - hegemoniet

I kampen mot monopolkapitalen og høyrekreftene, for fred, nasjonal uavhengighet og utvidet demokrati må arbeiderklassen ta det politiske og ideologiske lederskapet i nasjonen. Arbeiderklassen er samfunnets viktigste produserende og revolusjonære kraft og må således ha den politiske og ideologiske ledelse. Den ideologiske kamp og skolering blir følgelig det grunnleggende element for den økonomiske, politiske, kulturelle og moralske klassekamp. Det er ubetinget nødvendig å skape en sosialistisk bevissthet før kapitalismen er avskaffet. Det må skapes et kunnskapsmessig, moralsk og etisk rivaliserende hegemoni mot borgerskapets – et ”kontrahegemoni”. Hegemoni i betydning ledelse omfatter ikke bare politisk, men moralsk, kulturell og ideologisk ledelse. Hegemoniet til arbeiderklassen er rotfestet i det objektive (nødvendigheten og muligheten) dvs. arbeiderklassens stilling i produksjonen og på det subjektive (bevisstheten og viljen) dvs. det politiske og ideologiske initiativ. I den objektive forståelsen av hegemoniet bryter vi med ”seinkapitalistiske” tenkere som Marcuse, Habermas, Ebbing og andre moderne avantgardiststrømninger, herunder populistene. Det gjelder også vårt forhold til DNA, SV og Rødt.
Bare en sterk og samlet motkraft kan demme opp for statsmonopolkapitalismen. Alle grupper og lag som står i motsetning til den må forenes. Arbeiderklassens ledende rolle er nødvendig for at disse klasser og lag skal komme i bevegelse. Bare derved kan en overvinne monopolkapitalismen og ta fatt på å gjennomføre sosialismen. Ikke i noe land har arbeiderklassen greid denne oppgaven aleine.
Samlingen av arbeidere, bønder, fiskere, intellektuelle osv. i en enhetsfront er derfor en forutsetning for demokratisk framsteg på veien til sosialismen. I Norge er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig kraft med utviklete samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må alltid og konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav. Mange bønder og fiskere er allerede så nære forbundsfeller at de kan regnes som en del av arbeiderbevegelsen. De tilhører også samfunnsgrupper som blir utbyttet.

Gruppene i mellomlagene som sysselsetter seg selv, må forvisses om at det dreier seg om kamp mot monopolkapitalens eiendoms- og maktforhold, ikke om å ta eiendommen fra dem. Vi avviser den løgnpropaganda borgerskapet fører mot kommunistene at de vil ta fra dem hus, hytter, bil og annet eiendom som er betalt gjennom lønn av egen arbeidsinnsats. Det er kun snakk om en overtakelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene til sosialistisk felleseiendom. Sosialistiske lover skal verne om enkeltmenneskes private eiendom.Vinner arbeiderbevegelsen disse forbundsfellene over på sin side, vil det gi arbeiderklassen det politiske, og ideologiske lederskap i landet. Etter hvert vil stadig flere gå over på revolusjonære posisjoner.

En demokratisk folkemakt

Folkealliansen som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg statsmakten for å gjennomføre sine krav.
En antimonopolistisk, progressiv og demokratisk regjering dannes med representanter fra de sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må lede folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene landet vårt har hatt og har. De har ikke rokket ved monopolkapitalens maktstilling og pengevelde. Tvert om er dens kontroll over samfunnets økonomi og politikk styrket.
Samarbeidet mellom monopolborgerskapet og høyreledelsen i DNA har forsterket Stortingets borgerlige klassekarakter som statsorgan. Samtidig er nasjonalforsamlingens betydning redusert i forhold til den utøvende makt og byråkratiet. Likevel har ikke det representative systemet utspilt sin rolle som sentralt ledd i en demokratisk styreform. Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i samfunnslivet. Folkealliansen, med flertall i Stortinget, vil kunne endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet og det arbeidende folk blir endret. Den parlamentariske kampen og arbeidet i Stortinget vil få en annen og ny betydning.

Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som fullt og helt slutter opp om folkemakten.

Et virkelig folkestyre

Norge får en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt sosialt og økonomisk demokrati, et virkelig folkestyre. Omdannelsen i det politiske systemet går i retning av at de arbeidende i økende grad skal ta direkte del i ledelsen av staten. I statsforvaltningen og i alle organer i statsapparatet skal det være bindeledd som fører direkte til folket for eksempel gjennom rådsbevegelser. Utviklingen av det sosialistiske demokratiet fremmes særlig ved at lovutkast, forordninger og retningslinjer fra staten og de viktigste spørsmålene i det økonomiske og kulturelle oppbyggingsarbeidet legges fram til drøfting i hele folket; for eksempel pensjonslover, undervisningslover, forordninger om organisering av byggevirksomheten osv. Viktig er det å få slutt på alle konservative, bakstreverske, arbeiderfiendtlige og byråkratiske tendenser. Fagforeningene vil som representanter for arbeiderklassen vil måtte få utvidede funksjoner og rettigheter. De vil kunne trekke arbeider og funksjonærer med i ledelsen av produksjonen og i kontroll med organiseringen av arbeidet, med lønninger og omsorgen for de arbeidende i sin helhet. De skal ha et avgjørende ord med i laget ved ansettelser og avskjedigelser. Vi understreker at det vil være uriktig å sette ideer og planer som bygger på folkes eget initiativ opp i motsetning til de administrative tiltakene. De private initiativene skal respekteres og behandles i representative samfunnsorganer med sikte på å finne løsninger gjennom å overbevise og ved appeller til folkets politiske bevissthet.

Folkemakten må skape de viktigste forutsetningene for en etterfølgende sosialistisk omforming av samfunnet. Det er skapt en bred demokratisk og nasjonal front og bevegelse i folket på tvers av sosiale, ideologiske og politiske skillelinjer. Demokratisk folkemakt betyr en grunnleggende endring av det politiske styrkeforholdet i landet. Da vil veien åpnes for en videre revolusjonær prosess med det mål å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske produksjonsforhold.

Det betyr ikke at klassekampen "dør hen". Klassekampen vil kunne skjerpes under folkemakten. Veien fram til sosialismen vil øke faren for reaksjonære framstøt mot de nye og store demokratiske rettighetene som folket tilkjemper seg. Det vil da ikke bare gjelde viljen til å forsvare det som er vunnet. Det må stadig reises nye demokratiseringskrav, krav som driver reaksjonen på retrett og sprenger de grensene for demokratiet som det kapitalistiske herredømmet har trukket opp.

Arbeiderklassens herredømme antar forskjellige former alt etter forholdene mellom klassekreftene i revolusjonen og skjerpingen av motsetningene mellom dem. Der de herskende klassene gjør innbitt motstand og revolusjonen får en voldelig karakter, er arbeiderklassen nødt til å fjerne den siste rest av de gamle innretningene som basis for en slik motstand. Hvis det i løpet av revolusjonen oppstår en overvekt i styrke mot reaksjonen at makten går over til arbeiderklassen på fredelig vis, vil det være mulig å benytte gamle maktorganer, f. eks. parlamentet med en omdannelse av funksjonene som er i pakt med de krav det sosialistiske oppbyggingsarbeidet stiller.


Fredelig overgang til sosialismen

Kommunistene vil en fredelig overgang til sosialismen. Vi vil gjøre alt som står i vår makt, i samarbeid med andre revolusjonære, progressive og demokratiske krefter, å legge de politiske vilkårene til rette for en slik overgang. Den revolusjonære prosessen må gå videre. Folkealliansen som skapes, gir stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt. Ved stadig å være på offensiven for å styrke og utvide det sosialistiske demokratiet, ved resolutt å sette inn den styrke den organiserte arbeiderklassen og forbundsfellene rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og samfunnet ellers, kan en fredelig overgang sikres. Også marxismens grunnleggere hevdet at dette var mulig, men de framhevet at det avhenger av utviklingsperioden, av forholdt mellom klassene og de konkrete historiske forhold. Verken Marx eller Lenin bandt sine hender i spørsmålet om en ”fredelig” eller ikke-fredelig (væpnet) vei til sosialismen. Alt avhenger av forholdene, tid og sted. I et land kan en fredelig utvikling gå over i en ikke-fredlig retning. Derfor kan det revolusjonære marxistiske partiet være åpen i spørsmålet om veiene for arbeiderklassens makterobring. Vi må være forberedt og mestre alle former for kamp. De konkrete formene for veien til sosialismen kan altså ikke fastlegges på forhånd. De vil bli bestemt av klassekampens intensitet i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på dagsordenen. Det avgjøres av de konkrete vilkårene i landet, av nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet og av den internasjonale situasjonen. Under visse omstendigheter, når arbeiderklassens liv og helse trues av væpnede bander, eller statspolitiet og militære, griper inn i streiker og aksjoner, kan væpnet motstand være riktig og nødvendig.
Reaksjonære og fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i folket. De må gjøres politisk maktesløse, så snart den demokratiske folkeregjeringen opptrer bestemt og besluttsomt. Undergravningsaksjoner og væpnete kuppforsøk fra kontrarevolusjonære vil da forhindres i tide. Kommunister, sosialister og progressive krefter må i fellesskap arbeide innefor de fysiske, undertrykkende maktorganene – militær, politi – for en sosialistisk bevissthet bl.a. soldater og offiserer, bryte ned de autoritære kommandostrukturene, isolering av de reaksjonære offiserene, for et Norge ut av Nato m.m. Uten en endring i disse organers bevissthet og en forståelse for den sosialistiske revolusjonen blir et nødvendig væpnet forsvar mot reaksjonære militante krefter støtte av borgerskapet umulig. I dag er militærapparatet og politivesenet styrt av imperialismens ideologi og av sosialdemokratiske og reaksjonære partier i vårt land. Når i tillegg arbeiderklassens politiske bevissthet er svak, er den væpnede kampen i Norge i dag en farlig og ubrukelig strategi. Dette kan endre seg.

Mennesker som har et borgerlig grunnsyn vil under den nye statsmakten ha full rett og adgang til å virke for sine meninger med unntak av nazistiske, fascistiske og rasistiske. Det må råde full åpenhet. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet bryter landets lover og griper til vold. Og arbeiderklassen må drive den revolusjonære prosessen videre, sammen med sine forbundsfeller.

De demokratiske tradisjonene er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet og ytterliggående høyrekrefter vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller, vil de vite å svare med de mottiltak situasjonen krever. I tide må arbeiderbevegelsen treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens muligheter til å sette væpnet makt inn mot innføringen og oppbyggingen av sosialismen. Forsøk på kupp og landsforræderi må slås tilbake.

De historiske erfaringene fra de proletariske revolusjonene i en rekke vestlige land (Frankrike, Tyskland, Ungarn, Finland) har bevist at utbytterklassen tyr til de ytterste maktmidler for å opprettholde sin makt. Om arbeiderklassen undervurderer dette og ikke gjør tiltak for å holde borgerskapet nede, da må den betale en høy pris.

Arbeiderbevegelsens internasjonale historie viser at når det arbeidende folk har grepet til fysisk makt, har det vært framkalt av borgerskapets og reaksjonens overgrep. Dette gjelder når de mobiliserer militære og politi mot arbeiderbevegelsen og folkereisningen. (Chile 1974). Derfor kan folket aldri gi fra seg den demokratiske nødvergeretten.

Når vi kommunister slår fast at det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er det ikke fordi vi venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære kreftene. Men denne vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse på en ikke-voldelig måte.

Arbeiderklassens herredømme

Arbeiderklassen og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur. Denne betegnelsen henviser til klasseinnholdet i den nye staten. Borgerskapet er helt fratatt makten, og arbeiderklassen er blitt herskende klasse i staten.

På grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får denne makt forskjellige former. Men i sitt klasseinnhold og vesen er den over alt det samme. Det er denne statsmakten som sikrer overføringer av alle de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene i folkets eie.
Klassekampen slutter ikke med at arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten. Den antar bare nye former.
I flere av de tidligere sosialistiske land i Øst-Europa hadde arbeiderklassens makt i lengre perioder en skarp form. De historiske forhold og tradisjoner og den internasjonale situasjon hadde medvirket til dette. Under forutsetning av en slik utviklingsvei som skissert i dette program, vil vilkårene for arbeiderklassens makt i Norge bli gunstigere.

Hva vil et sosialistisk Norge bety?

Vår historiske tradisjon

Det historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbyggingen og utviklingen av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra forholdene i de landene som inntil nå har startet på en slik utviklingsvei.
Vårt land har en langvarig borgerlig-demokratisk utvikling (siden 1814 og 1905), der arbeiderbevegelsen har spilt og spiller en viktig rolle. Folkets frihets- og rettstradisjoner har røtter langt tilbake i historien, og har vært vernet om i kampen mot konge- og adelsmakt, embetsmannsvelde og fremmedstyre.
Landet har høyt utviklete produktivkrefter - både tekniske og menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et relativt høyt kultur- og utdanningsnivå. Den sosialistiske bevisstheten må allikevel utvikles. Temmelig hurtig etter maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt høyt utviklet sosialisme.

Samfunnseiendom

Uansett historisk utgangspunkt og nasjonale særtrekk, er det bestemte hovedtrekk som er lovmessige og felles for alle land som blir sosialistiske. Disse hovedtrekkene er:


Et sosialistisk Norge vil bety at de viktigste produksjonsmidlene og andre økonomiske midler er i samfunnseie, enten som offentlig eiendom eller som samvirkeeiendom. Det gjelder storbedriftene innen industri, handel, sjøfart, bank- og forsikringsvesen og annen virksomhet som er særlig viktig for storsamfunnet og lokalsamfunnet. I en overgangsfase kan det ved siden av den toneangivende sosialistiske eiendom også eksistere privateiendom til produksjonsmidler og en begrenset privat markedsøkonomi. Etter hvert vil sosialistiske eiendomsformer vinne stadig større innpass og dominans. Privat markedsøkonomi blir avløst av den sosialistiske planøkonomien.

Samfunnsplan


I norsk jordbruk vil sosialismen bety:


I norske fiskerier vil sosialismen bety:


En ny klassestruktur og fordeling

Sosialismen skaper en ny sosial- og klassestruktur, fordi:

Følgen av disse grunnleggende endringer er:


Rettssikkerhet og ytringsfrihet skal vernes og utbygges

I et sosialistisk Norge sikrer arbeiderbevegelsen organisasjons-, møte- og trykkefrihet. Den sikrer alle rett til å kritisere statens og myndighetenes styre og stell. Arbeiderbevegelsens makt og dens juridiske organer verner rettssikkerheten til den enkelte. Den fører videre det beste i vår demokratiske rettstradisjon, frigjort fra begrensningene i den borgerlige klasselovgivningen. Alle de privilegier de herskende klasser har i dag, oppheves. Den sosialistiske rettsordningen som skapes, og det sosialistiske lovverket som utformes, garanterer den enkelte mot vilkårlige overgrep. Den garanterer også retten til den personlige eiendommen betalt gjennom egen arbeidsinnsats. Misbruk av offentlig makt og myndighet straffes strengt.
Sosialistisk lovgivning og rettspraksis sikrer full trosfrihet. Kirken og staten er atskilt.

Likeverd

I et sosialistisk Norge vil enhver diskriminering i arbeidslivet på grunn av kjønn, rase eller religion bli effektivt bekjempet. Dette er imidlertid ikke nok til å sikre kvinnene likerett med mennene når det gjelder deltakelse i samfunnslivet.

Daginstitusjoner, førskoler og utdanningsinstitusjoner må bygges ut, og kollektive service-ordninger vil gjøre husarbeidet lettere. En del av service- og omsorgsarbeidet kan ikke utføres av det offentlige - eller man ønsker det ikke. Det må fortsatt utføres i hjemmet. Vi må føre en fast ideologisk kamp mot at dette arbeidet i hovedsak faller på kvinnene. I et samfunn hvor de fleste har arbeidsplass utenfor hjemmet, må også pliktene hjemme deles. Kvinner og menn må stå sammen i felles kamp for frigjøring og likestilling mellom kjønnene og mot et borgerlig kvinnesyn. Det må føres en ideologisk kamp mot dobbeltarbeid og borgerlig kvinnesyn også under sosialismen. Vi vil ha lik lønn for likeverdig arbeid. Deltidsstillinger omgjøres til heltidsstillinger for de som ønsker det. All form for seksuell undertrykkelse forbys, herunder pornografi.

Det ikke-diskriminerende sosialistiske Norge gir homofile og lesbiske rett til å utøve sin seksualitet og de skal sidestilles med heterofile m.h.t. adopsjon, kunstig befruktning og til giftemål.

Bare under sosialismen kan en virkelig løse problemet med de nasjonale minoritetene.
Samenes rett til å bevare sin gamle kunst og kulturarv sikres gjennom innsats fra samfunnets side. Samisk litteratur, bildende kunst og musikk må stimuleres og oppmuntres. De gamle næringsveiene – reindrift, fiske og fangst - skal støttes av storsamfunnet økonomisk, politisk (Sametinget) og juridisk (Finnmarksloven). Gjennom støtte til samisk forlags- og avisvirksomhet må sosialismen bidra til oppblomstring av det samiske språket. Planmessig innsats i samedistriktene, med vekt på etablering av lokale arbeidsplasser, samiske utdanningssentra og ny boligreisning vil sikre denne folkegruppens levevilkår.

Innvandrernes muligheter til å beholde eget språk og egen kultur sikres. Enhver form for diskriminering bekjempes. De sikres lik rett med norske borgere til å delta i samfunnet, og gis derfor nødvendige materielle ressurser. Samme muligheter gis sigøynerne. Samtidig må disse gruppene respektere og følge landets lover og regler.

Den sosialistiske statsformen i Norge

Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også under sosialismen vil stortinget kunne spille en sentral rolle. Det gir de nødvendige lover for å overføre alle viktige og avgjørende produksjonsmidler til samfunnseiendom, beskytte den sosialistiske eiendommen og utvikle det planøkonomiske systemet. Den første viktige oppgaven er å vedta en sosialistisk Grunnlov for landet.

Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti, én klasse eller ett maktorgan. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av stats- og samfunnsledelsen, maktmisbruk og privilegier. Lærdommene fra tidligere sosialistiske land er viktige. Flerpartisystemet vil være et viktig element i det sosialistiske demokratiet i vårt land. Kravet er at partiene følger den sosialistiske grunnloven og de andre lovene som styrer de sosialistiske eiendomsforholdene. Partiene skal ha ytringsfrihet og pressen fritt redaksjonelt ansvar. Alle former for meningsytringer skal tillates. Argument skal møtes med argument og ikke maktanvendelse. Nye organer og organisasjoner vil oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke. Fagbevegelsen vil få nye og mer inngripende oppgaver i å bestemme produksjon, produksjonsplaner, arbeidsmiljø, lønnsfastsettelse, utdanning m.m.
Den sosialistiske omformingen krever at det borgerlige byråkratiske statsapparatet avvikles. Det erstattes med organer som tjener sosialismen. Statsapparatet står under det arbeidende folks kontroll.
Det sosialistiske demokratiet er demokrati på bredere plan og høyere utviklingstrinn enn det borgerlige demokratiet vi har. Det sosialistiske demokratiet er flertallets herredømme over mindretallet, ikke bare formelt, men også reelt. Det avgjørende kjennetegnet på det sosialistiske demokratiet er i hvilken grad arbeiderklassen og alle andre arbeidende mennesker deltar aktivt og bestemmende i samfunnets ledelse og i hele samfunnets sosialpolitiske, økonomiske og kulturelle liv.

Klassene forsvinner

Den sosiale strukturen i det sosialistiske Norge forandres under samfunnets gradvise utvikling til kommunismen. I denne prosessen omformes klasser og lag som har sitt grunnlag i ulike former for eiendom som forekommer under sosialismen. Det gjelder først og fremst arbeiderklassen og bøndene. De intellektuelle, som særskilt gruppe, tjener nå i sin helhet det nye samfunnet som bygger på fellesskap og menneskeverd for alle. Deres antall øker raskere enn de andre samfunnsgruppene. Arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle nærmer seg hverandre.

Etter hvert dannes en klasseløs struktur i samfunnet. Mellom byen og landsbygda forsvinner de vesentlige sosialøkonomiske og kulturelle forskjellene. Forbindelsen mellom fysisk og åndelig arbeid i produksjonen blir tettere og likeverdig. Den vesentlige forskjellen forsvinner til slutt.
Under en høyt utviklet sosialisme og i kommunismen vil enkeltfamilien som økonomisk enhet opphøre. Ingen av familiemedlemmene er økonomisk avhengige av hverandre, verken foreldrene seg i mellom eller barna. De menneskelige relasjonene mellom familiemedlemmene utvikles fritt og likeverdig.




Opphavsrett tilhører NKP © 1998-2023
Bergens Arbeiderparti av NKP, Torborg Nedreaasgate 20, 5006 Bergen
Organisasjonsnr: 979 874 782
Telefon: 413 61 263 / 481 07 385
E-post: kontakt@bergenkommunist.no