En
hovedoppgave for Norges Kommunistiske Parti er å klargjøre
arbeiderklassens stilling og betydning. Dette innebærer først og
fremst å gi klassen selv innsikt i sin egen stilling i samfunnet og
den historiske rollen arbeiderklassen har som revolusjonær klasse.
Det må først og fremst gjøres ved å føre den vitenskapelige
sosialismen inn i arbeiderbevegelsen, forene arbeiderklassen med
marxismen.
Da arbeiderklassen ikke eier produksjonsmidler og
blir utbyttet av kapitaleierne, er den mer enn noen annen klasse
objektivt interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til
sosialisme. Derfor er den en revolusjonær
klasse.
Dens
grunnleggende klasseinteresse faller sammen med samfunnslivets
grunnleggende interesse i vår tid; Nemlig det å gi
produktivkreftene full utfoldelse og oppheve grunnlaget for all
sosial urettferdighet, utbytting og undertrykking. I dag gjelder det
framfor alt vår felles interesse av å overleve, unngå en ny
verdenskrig. Men det gjelder også fellesinteresser i en rekke andre
saker som skyldes det monopolkapitalistiske systemet, som f.eks.
monopolenes utplyndring av natur- og menneskelige
ressurser.
Arbeiderklassen skaper de viktigste og fleste
materielle verdiene i samfunnet. Når arbeidsfolk streiker, går
samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men
ikke eksistere uten arbeidere. Den nye sammensetningen og veksten i
arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull i kampen mellom
gammelt og nytt, mellom reaksjon og framsteg, mellom kapitalisme og
sosialisme.
Arbeiderklassen har forstått betydningen av
samhold
og fellesskap. Den
er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens organiserte
bevegelse er det store flertallets selvstendige bevegelse og med
dette flertallets interesse. Dens faglige og partipolitiske
organisasjoner har en demokratisk oppbygging.
Arbeiderklassens
og dens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring begynte med at
arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklassen har stort sett
utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre
kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse.
Utviklingen har gått under innflytelse av alle de store
idéstrømningene i arbeiderbevegelsens historie. Den har vært - og
er - påvirket av utopiske, anarkistiske, syndikalistiske,
marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under
konstant trykk fra borgerlig ideologi. Den påvirkes både av
dogmatiske og opportunistiske holdninger.
Også i norsk
arbeiderbevegelse dannet det seg to
hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk. Det
politiske uttrykk for dette var striden i Det Norske Arbeiderparti
fram til splittelsen i 1923, og etter denne tid kommer de to
hovedmotsetningene klarest fram gjennom de to arbeiderpartiene - Det
norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti.
Reformismen
som ideologi og holdninger er sterkt utbredt og har dype røtter i
norsk arbeiderbevegelse. Den er en hindring for å forene
arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen
forkaster den revolusjonære vei. Den hevder i dag at det er
tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensete
reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk
arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for grunnleggende reformer.
Den bidrar til å holde arbeiderne vekke fra framstøt med et
sosialistisk perspektiv og skaper forvirring om grunnleggende
begreper i sosialismen.
Reformismen har utartet til
klassesamarbeid mellom arbeiderklassen og borgerskapet både i teori
og praksis. Den hevder at klassekampen er foreldet og at
klasseforskjellene holder på å forsvinne, uten at den
kapitalistiske eiendomsretten til produksjonsmidlene er rørt.
Ikke
i ett eneste land har de sosialdemokratiske lederne innledet
sosialistiske til omdannelser av samfunnet. Tvert om, de har
tilpasset arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunnet.
Men
i enkelte land som utviklet seg mot sosialismen etter den andre
verdenskrigen, i 1945, gikk sosialdemokrater sammen med kommunistene
i et marxistisk part (DDR, Tsjekkoslovakia), for å bygge et
sosialistisk samfunn.
Marxismen
har aldri hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før
Oktoberrevolusjonen 1917 var den lite kjent. Ved siden av Det
kommunistiske manifest
var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk
arbeiderbevegelse fikk dessuten kjennskap til marxismen mer
indirekte, nesten bare gjennom populariseringer som ikke alltid var i
overensstemmelse med det Marx og Engels hevdet. Først i 20-åra ble
utgivelsene flere og bedre. I 1930-åra kom også viktige arbeider av
Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse. Selv i dag
savnes mange av de mest betydelige verkene på norsk.
Manglende
kunnskaper og uholdbare tolkninger skapte mye forvirring i alle
arbeiderpartiene. Det teoretiske skoleringsarbeidet og
teoriutviklingen lider ennå under dette. Marxismen blir fremdeles i
stor utstrekning betraktet som en dogmatisk lære og ikke som en
vitenskap i stadig utvikling. Oppløsningen av Sovjet og sosialismens
nederlag der og i andre land har forsterket denne feiloppfatningen av
marxismen. Videre har den borgerlige propagandaen og ”analysene”
til ”nymarxister” og venstre-ekstremister støttet opp under
direkte forfalskninger av marxismens grunnleggende prinsipper. NKP
ser det som en helt sentral oppgave å fjerne slike oppfatninger
gjennom studier og skolering.
Norsk arbeiderbevegelse trenger
marxismen som teoretisk grunnlag. Den er en uunnværlig teori i
kampen arbeiderklassen må føre. NKP skal representere den skapende,
ikke-dogmatiske marxismen i norsk
arbeiderbevegelse.
"Arbeiderklassens frigjøring må være
dens eget verk." Det er til dette formålet arbeiderklassen
trenger det kommunistiske partiet. Dette partiet har ingen andre
interesser enn arbeiderklassens og er bare et redskap i
arbeiderklassens kamp. Det har den store fordel framfor andre partier
at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori. Marxismen
er den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i
arbeiderklassens kamp.
Norges
Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske
arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av
marxismen-leninismen.
Partiet deltar på alle tre
hovedfronter i klassekampe: Den økonomiske, politiske og
ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større
betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig
er det på en velargumentert måte å avsløre antikommunismens
falskhet og propaganda mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter
og for det bestående samfunnssystem. Like viktig er kritikken av
kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige
ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske
teorier som forvirrer arbeiderklassen (Enhver er sin egen lykkes smed
og lignende). Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens
historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.
Partiet
bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse
demokratiske prinsippene skal gi hvert enkelt medlem full mulighet
til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer,
sentralt og lokalt. Vi legger vekt på å utvikle en kollektiv
arbeidsstil. Partiet skal handle i samsvar med vedtak fattet etter en
demokratisk behandling i alle ledd. Det enkelte medlem skal rette seg
etter flertallet. Men innenfor partiet har det rett til å arbeide
for sine standpunkter, så lenge det ikke strir imot partiets
grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkåret for
partiorganismens sunnhet. Kritikk, selvkritikk og åpen debatt er en
forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser,
kameraderi og pampetendenser.
Foruten
marxismen er NKP´s prinsippielle og ideologiske fundament tuftet på
Lenins teorier om bl.a. imperialismen som kapitalismens siste
stadium, forståelsen av nødvendigheten av den demokratiske
sentralismen og strategien for de ulike former for
klassekamp.
Partiet
er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske
arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden,
framskrittet og sosialismen. Denne rollen gjelder uansett om partiet
er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien
viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket
høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og
fascisme.
Et sterkt NKP tjener alle som er i konflikt med
storkapitalen og dens politiske partier.
Det kommunistiske
partiets nødvendighet ble allerede definert i Det kommunistiske
manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkårene
klassekampen foregår under, når de hele tiden studerer hvordan
disse vilkårene utvikles og endres. Og de setter alltid
helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller
funksjon er definert i samme skrift på denne måten: "De
kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og
interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse
bevegelsens framtid".
Denne rollen kan ikke spilles av et
parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke
om nei, men om realistiske og velbegrunnete løsninger. Det
leninistiske partiet skal lede massene men ikke styre eller stå fram
på vegne av massene. Partiet må ikke bruke statsapparatet mot
massene. Tvert om. Massene skal kontrollere statsapparatets arbeid og
partiets politikk. Bare dette kan unngå mye av partiets overgrep
mange opplevde under Stalins ledelse av SUKP.
NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:
NKPs
profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti,
dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer i den
antimonopolistiske massebevegelsen, lokalt og sentralt. Langs en slik
linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt
og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.
Rollen som redskap
kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og i
de viktigste folkebevegelser ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn,
sine analyser, sine paroler, sine forslag, sine utspill og sitt
engasjement.
Enheten
mellom teori og praksis, samsvaret mellom ord og handling, er et
ufravikelig prinsipp for det kommunistiske partiet.
På bakgrunn
av den strategiske hovedlinjen som er staket opp i dette programmet,
må NKP meisle ut, konkretisere og følge opp sin politikk og praksis
og utformer de ulike taktikker. Det er gjennom dette og den
ideologiske kampen at partiet markerer og profilerer seg. Det er ut
fra dette vi plasserer oss som kommunistisk parti innenfor
arbeiderbevegelsen og i det norske samfunnet.
Det å sette
partiets hovedlinje ut i praksis, er ikke bare et organisatorisk
spørsmål, men et politisk spørsmål. Det krever at medlemmer og
tillitsmenn er fortrolige med partiets linje, at det hersker en
kollektiv felles bevissthet. Det krever at partiet har en felles
vilje til å gå ut i det norske landskapet, delta aktivt i den
nasjonale klassekamp, samtidig med at partiet konsekvent fastholder
den proletariske internasjonalismens prinsipper. En praktisk handling
fra medlemmene er viktigere enn tusen ord. Et hvert medlem har rett
og plikt til å delta i aksjoner og annet praktisk arbeid.
Partiet
må legge avgjørende vekt på å gi våre medlemmer og sympatisører
innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den
organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske,
sosiale og kulturelle spørsmål må knyttes til den aktuelle praksis
i klassekampen og ta sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen skal
ruste partimedlemmene i deres aktive politiske virksomhet på ulike
felter. Den er samtidig den viktigste forutsetningen for en
prinsippfast kommunistisk overbevisning og holdning. Den hindrer at
partiet glir ut i høyreopportunisme eller venstreradikalisme. Det er
derfor også en rett og plikt til å delta i skoleringsarbeidet.
Ingen er for alltid ferdig skolert i klassekampen.
Å
gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for
hele den norske arbeiderbevegelse.
Både
i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare
og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og
bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid
på konkrete saker med de andre arbeiderpartiene. Det betyr ikke at
partiet oppgir sine politiske prinsipper eller ideologi i
enhetsarbeidet. Ingen skal heller påtvinges NKP´s prinsipprogram.
Vi søker alltid et felles minimumsgrunnlag for samarbeidet.
Partiet
går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive
krefter. NKP søker forbund med alle antimonopolistiske og
demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede
tverrpolitiske bevegelsene kan også grunnlaget legges for et mer
varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.
Ap.
er en del av den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen.
Partiet har på 90-tallet i Norge stadig tydeligere blitt garantisten
for kapitalistisk liberalistisk markedsøkonomi. Uten særlig
motstand i eget parti og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet
har det gjennomført det ene avreguleringstiltaket etter det andre.
Selv etter at 52,2 % av befolkningen for andre gang sa nei
til medlemskap i EU i 1994, har partiet markert svært tydelig at man
vil integrere Norge i EUs indre marked gjennom EØS-avtaler. Skritt
for skritt tilpasser Ap. seg det internasjonale monopolkapitalistiske
systemet.
På vesentlige områder har partiledelsen bøyet av for
storkapitalens krav. Deres klassesamarbeidspolitikk svekker i dag
arbeidsfolks grunnleggende sosiale rettigheter og mulighetene for å
føre en alternativ økonomisk politikk. Hel- og delprivatisering av
statsbedrifter taler et tydelig språk. I stedet for å advare mot
storkonsernenes og byråkratiets økende makt i EU-systemet,
fortsetter de toneangivende sosialdemokratene å skjønnmale
monopolenes Europa.
Ap er blitt forsvarere av en politikk som
innebærer nedbygging av de små landenes handlefrihet, svekking av
det lokale folkestyret gjennom økte motsetninger mellom sentrums og-
periferibefolkningen, en forsterkning av miljøproblemene og en
svekking av fagbevegelsens strategiske posisjoner.
Alt i alt
innebærer Ap.s holdning til EU-prosessen i seg selv en vesentlig
høyredreining. Her har de tatt på seg å gjennomføre en politikk
som er helt på linje med programmet til Høyre og
Fremskrittspartiet. I sin "Ja til EU"-kampanje fikk
DNA-ledelsen solid støtte fra NHO, arbeidskjøpernes
hovedorganisasjon i Norge. Dette var et svært tydelig politisk
uttrykk for at storkapitalen hadde tillit til DNA som det eneste
partiet i Norge med styrke til å føre en politikk i storkapitalens
interesser.
Sammen med ledelsen i en rekke andre
sosialdemokratiske partier har DNA i de utenriks- og
forsvarspolitiske hovedspørsmålene stilt seg på samme side som
USA- og EU- imperialismen. Blant annet kommer dette tydelig fram i
deres nærmest reservasjonsløse holdning til EUs planer om å kunne
sette inn Europahæren i aksjoner utenfor egne grenser og uavhengig
av enstemmighet i FN.
Særlig før Sovjets oppløsning spilte
sosialdemokratiet en positiv rolle innen fredsarbeidet. Den rollen
har de til en viss grad ennå. Men i sin rolle som heiagjeng for
nedbyggingen av sosialismen i Øst-Europa, har de et medansvar for at
det er oppstått fattigdom, etniske motsetninger og kriger i disse
områdene. Sosialdemokratiets rolle som fredskaper er derfor høyst
diskutabel og motsetningsfull.
Partiet har fortsatt en
venstreside. Men bare aktiv grasrotmobilisering utenfor partiet vil
kunne snu partiets nåværende høyrekurs. I dag er det ingen reel,
innflytelsesrik venstreopposisjon i Ap.
Det
føres på mange områder en ren høyrepolitikk, der man har sluppet
løs de frie markedskreftene. Istedenfor styring og kontroll med
disse har Ap latt markedet styre energipriser, boligpriser,
matpriser, transportpriser m. m. til vanlige menneskers fortvilelse
og til fordel for kapitalistene i landet. Sosialdemokratiet har
tilpasset seg Natos og EUs krav på alle områder som bare tjener de
imperialistiske interessene i verden. Uten forhold til klassekampen
og ideer om ”blandingsøkonomi” er Ap ingen kamp for
arbeiderklassens krav og interesser.
SV
er en del av den sosialdemokratiske retningen i arbeiderbevegelsen.
Det tar sikte på å markere seg som en selvstendig kraft på
venstresida, bl.a. gjennom et tredje standpunkt mellom
Arbeiderpartiet og NKP. Ideologisk og politisk er SV uten enhetlig
profil. Dette viste seg også i partiets behandling av EU-spørsmålet.
Partiets program og praksis inneholder elementer fra ulike
retninger og strømninger, så vel marxistiske som småborgerlige og
anarkistiske retninger.
SV har motstridende og uklare holdninger i
prinsipielle spørsmål, blant annet når det gjelder sosialismen. I
viktige sosiale spørsmål går SV inn for de samme saker som
kommunistene og venstrefløyen i Ap.. Det samme gjelder ikke i
utenriks- og sikkerhetspolitikk. De støttet bombingen av Jugoslavia
på 1990-tallet. I dag å sender soldater til Afghanistan og
nykolonialiseringene i Nord- Afrika, går inn for Natos, Englands og
Frankrikes bombingen av Libya.
SV
har med årene sviktet sitt opprinnelige grunnlag. Kampen mot Nato er
lagt på is. De er fraværende i Nei til EU og har gitt etter på
viktige økopolitiske saker. SV sterke lyst til regjeringsansvare med
Ap har ført til opportunisme og høyrepolitikk i flere spørsmål
for eksempel i flyktinge-/asylpolitikken, miljøpolitikken og kampen
mot fattigdommen.
Et
hinder for en bred enhetspolitisk utvikling i arbeiderbevegelsen er
sekterismen og venstreopportunismen. Den kommer til uttrykk på
forskjellige måter og har for en stor del sin sosiale basis i
småborgerlige samfunnslag. Et typisk kjennetegn for
venstreradikalismen er den manglende evnen til å kombinere ulike
former for politisk kamp.
Den nedvurderer eller forkaster det
nødvendige massearbeidet, det parlamentariske arbeidet og
kompromisser. Den har en tendens til å forherlige bruken av
populære, men dogmatiske fraser.
Når en under mottoet om å
bygge et nytt revolusjonært parti, i realiteten har isolert seg som
en politisk sekt fra den virkelige og folkelige kampen, har
resultatet blitt splitting av arbeiderbevegelsens venstreside.
Dette
har objektivt svekket det politiske potensialet til alle breie
folkebevegelser. Det har også hindret arbeidet for et sterkere
kommunistisk parti.
Den største av de venstreradikalistiske
grupperingene i Norge, RV/AKP, sprang historisk ut av Sosialistisk
Folkeparti (SF) på 60-tallet. På 70-tallet og langt oppover på
80-tallet hadde denne grupperingen de fleste av kjennetegnene til
sekterismen og venstreopportunismen, eller det Lenin kalte
"radikalismen - kommunismens barnesykdommer." I hovedsak
sverget de ukritisk til Mao Ze Dongs tanker og støtte den kinesiske
hegemonipolitikken på 1960 – 1980 åra, men ensidig front mot
resten av den sosialistiske verden. I denne motsetningen støttet de
alle reaksjonære ”frigjøringsbevegelser” i den 3. verden i
deres kamp mot sosialismen så sant den fikk politisk og økonomisk
bistand særlig fra Sovjet. De innførte begreper som
”sosialimperialisme” myntet på den bistand som den sosialistiske
verden ga til de revolusjonære frigjøringsbevegelsene. Lenins
analyse av imperialismen ble forvrengt og misbrukt for deres
opportunistiske agenda. Slik tjente ukritisk de objektivt de
reaksjonære og imperialistiske kreftene i verden.
I denne
bevegelsen ble den interne kampen en tid forsterket om politisk
plattform og identitet. Selv etter at RV i 1995 ble konstituert som
parti, var det fortsatt uavklart hvilken hovedretning utviklingen i
denne bevegelsen ville få; en venstresosialistisk flytende bevegelse
eller et mer stringent revolusjonært parti. Avgjørende for oss var
deres syn på overgangen til sosialismen og holdningen til
aksjonsfellesskap med andre venstrekrefter.
Fra 2008 endret RV navn til Rødt og har gått betydelig mot høyre og er et rent venstresosialdemokratisk parti. De kaller seg feministisk og revolusjonært. Selv om de mener å stå på et revolusjonært og marxistisk grunnlag viser prinsipprogrammet ellers at de har forlatt de viktigste marxistiske grunnprinsipper. Lenins videreutvikling av marxismen og hans teorier er fjernet.
De skiller seg i hovedsak fra NKP ved:
I
prinsipprogrammet sies at man skal bruke det ” beste av Marx”,
men det står intet om eiendomsretten til produksjonsmidlene, intet
om fredsarbeidet, den proletariske internasjonalismen, om
monopolkapitalismen/imperialismen m.m. De har ingen tilknytning til
den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen i verden. Deres fremste
mål er nå den parlamentariske kampen for å komme inn i folkevalgte
organer. De mobiliserer ikke arbeiderklassen men fører den bak lyset
med revolusjonære fraser og maning til samarbeid med AP. Og
SV.
Mindre grupperinger som Internasjonale Sosialister (IS),
Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF). Tjen Folket, Bevegelsen for
sosialisme, Marxistisk Forum o.a. er rene diskusjonsfora og politiske
døgnfluer. Men deres eksistens viser at det er behov for et sterkere
kommunistisk arbeid blant ungdommen.
Vi
kan slå fast at NKP er i dag det eneste kommunistiske partiet i
Norge
Forståelsen
for de miljømessige utfordringene og de store økologiske
sammenhengene har på 70 - og 80-tallet intensivert arbeidet for
natur- og miljøinteressene. Miljøpartiet De Grønne er det
politiske uttrykket for denne trenden.
Vi hilser dette grønne
engasjementet velkommen og har også utviklet aksjonsfellesskap med
mange av disse gruppene lokalt, i store og små kampsaker. Det er mye
som tyder på at også "De Grønne" vil bli tvunget til å
fokusere sterkere på sammenhengen mellom kapitalismen og
miljøproblemene. Det er en blanding av småborgerlig tekning,
utopisk idealisme og økologisk filosofi. Uttalelser fra ledende
ideologer i den grønne bevegelsen viser at begreper som sosialisme
og planøkonomi også kan settes på dagsorden av De Grønne. De er
allikevel ikke et sosialistisk parti. De har ingen forståelse for at
maktforholdene i samfunnet må endres radikalt til fordel for
arbeiderklassen skal deres mål oppnås. Dette til tross er det mulig
å etablere for et sterkere og breiere samarbeid mellom den
revolusjonære arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen.
NKP
understøtter det progressive og positive og kritiserer det
tilbakeliggende og inkonsekvente i standpunktene til de andre
partiene i arbeiderbevegelsen. Vi framhever det som forener
kommunister, sosialdemokrater og sosialister og som er i samsvar med
arbeiderklassens grunnleggende interesser. Aktivt og målbevisst går
vi inn for det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen,
høyner dens klassebevissthet og øker dens kjennskap til sin egen
stilling og historiske oppgave.
Dagens og morgendagens
oppgaver krever økt forståelse og innsats for felles
grunninteresser i hele arbeiderbevegelsen. Dette kommer særlig til
uttrykk i aksjonsenhet og ulike former for samarbeid mellom
sosialdemokrater, sosialister og kommunister på arbeidsplassene, i
fagbevegelsen og i andre masseorganisasjoner, - først og fremst i
fredsbevegelsen.
Samtidig utvikles strømninger på
venstresiden i arbeiderbevegelsen som går inn for tilnærming mellom
de sosialistiske og kommunistiske kreftene. Dette gir muligheter til
oppklarende diskusjoner. Det kan føre til større enhet og
forståelse for at det er nødvendig å forene venstrekreftene på et
anti-kapitalistisk grunnlag.
En
sentral oppgave for hele arbeiderbevegelsen er å isolere de
borgerlige høyrekreftene og etablere allianse og samarbeid med
mellompartiene, med sikte på å begrense storkapitalens makt og
styrke demokratiet.
Monopolkapitalens klasseinteresser, som
politisk ivaretas først og fremst av Høyre og Fremskrittspartiet,
kommer på forskjellige måter i motsetningsforhold til det store
flertallet av funksjonærer, bønder, fiskere, selvstendige
næringsdrivende i byene, intellektuelle, pensjonister og andre
grupper. Uansett fellesskap når det gjelder bestemte verdinormer i
det borgerlige samfunnet mellom de småborgerlige partiene og
Høyre/Fremskrittspartiet, er det derfor viktige prinsipielle
skillelinjer mellom de to partipolitiske leirene utenfor
arbeiderbevegelsen.
Dette skillet fører også til en
differensiering innad i mellompartiene. Både i Venstre,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti diskuteres saker som henger
sammen med den utbyttingen og det presset som disse partienes
tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalismen.
Deler av disse partiene radikaliseres. Særlig gjelder dette
Senterpartiet. Partiets kamp mot EU og alt hva det står for, er i
bunn og grunn et ledd i den antimonopolistiske kampen.
En av
hovedoppgavene for NKP er å gjøre det klart at mellomlagene og
andre samfunnsgrupper bare har utsikt til å vinne fram med sine
interesser og krav når de står sammen med
arbeiderklassen.
Lederskapet
i Høyre og Fremskrittspartiet ivaretar ikke bare det norske
storborgerskapets klasseinteresser. De går også inn for at
utenlandsk industri- og finanskapital skal etablere seg helt fritt
her i landet. I utenriks- og sikkerhetspolitikken støtter de aktivt
de herskende kretser i USA og EU dvs hele det militærindustrielle
kompleks (monopolkapital og rustningsindustrien hand i hand)
Høyre
og Fremskrittspartiet har sitt medlems- og velgergrunnlag i flere
sosiale lag; fra borgerskapet til vanlige lønnstakere.
EU-avstemningen i 1994 viste at også vesentlige deler av disse
partienes velgere er på kollisjonskurs med partiledelsen i flere
spørsmål.
Det skaper indre spenninger og økte
motsetninger. Blant annet skjerpes motsetningene mellom den mørkeblå,
reaksjonære, militaristiske retningen og de liberal-konservative som
går imot undergraving av det borgerlige demokratiet. I kampen for
fred, nasjonal uavhengighet og forsvar for og utvidelse av
demokratiet må arbeiderbevegelsen knytte an også til disse liberale
kreftene i folket vårt.
Den
proletariske internasjonalismen og internasjonal
solidaritet
Arbeiderne
i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles
fiende - den internasjonale kapitalen. De har et felles mål - å
avskaffe det ene menneskets utbytting av det andre og å bygge
sosialismen/kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor
forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.
Det
Kommunistiske Manifest (1848) slutter med: ”proletarer i alle land
foren eder”. Arbeiderklassens livsvilkår bestemmes av
kapitalforholdet som er uavhengig av nasjonale, rasistiske eller
andre skranker. Derfor er arbeiderklassen i sitt vesen
internasjonalistisk. Bare et parti som oppfyller sin
internasjonalistiske plikt, kan ivareta sine nasjonale oppgaver. Bare
et parti som klar forståelse av hovedmotsetningen i verden i dag –
systemkampen – og en klar erkjennelse av at de få sosialistiske
land vi har i dag også spiller en betydning i den internasjonale og
vår nasjonale klassekampen, kan kalle seg marxistiske. Sammen retter
vi kampen mot en internasjonalt organisert motstander. En motstander
som på mange måter er bedre sammensveiset og organisert enn
arbeiderklassen.
Internasjonal solidaritet betyr at den norske
arbeiderklassen støtter frigjøringsbevegelsene i de landene som
ennå er underlagt fremmede koloniherrer. Den støtter aktivt alle
folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og
uavhengighet.
Proletarisk internasjonalisme betyr at den
norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen og
dens organisasjoner i alle land. Den betyr at den norske
arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de
landene der den har tatt makten og bygger sosialismen. På bakgrunn
av den revolusjonære marxistiske arbeiderbevegelsens internasjonale
karakter, samtidig som hvert enkelt nasjonalt parti er selvstendige
og likeberettiget i forhold til de marxistiske partier i andre land,
er det både naturlig og nødvendig at det har kontakt og samarbeider
med broderpartiene verden over. Partiet må delta i regionale og
verdensomfattende internasjonale drøftinger og konferanser. Det
viktigste er å lære av hverandres gode og dårlige erfaringer i
klassekampen og i å vurdere de tidligere sosialistiske lands
fordeler og feil og mangle. NKP ser på oppløsningen av
Sovjetunionen og DDR og avviklingen av sosialismen i en rekke land
som en historisk tragedie med uoverskuelige negative virkninger på
internasjonalt kommunistiske bevegelsen.
Den
strid og spaltning som eksisterte i den internasjonale kommunistiske
bevegelsen i 1960 - 80 åra som følge av maoismens teori og praksis
var bare til fordel for imperialismen og til stor skade for den
videre utviklingen av de sosialistiske revolusjonen i verden. De
styrket også de antisovjetiske og antikommunistiske kreftene i Norge
gjennom AKP/RV som ellers i verden.
Norges
Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske
verdensbevegelsen.
Den
internasjonale kommunistiske bevegelsen var og er fremste kraft i den
revolusjonære verdensprosessen.
Vårt parti går inn for
enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske
bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistiske
partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I
forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om
uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti
utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive
land. Det må herske et likeverdig, kameratslig og åpent forhold
mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum må på ny få
regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse, slik
det var i Komintern ( Den kommunistiske internasjonale; også kalt
Den tredje internasjonale var en internasjonal sammenslutning av
kommunistiske
og venstresosialistiske
partier, stiftet 4.
mars 1919.
Den ble dannet etter Lenins
og Sovjetunionens
kommunistiske partis
initiativ)
Samtidig går NKP inn for at kommunistiske og andre
marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid.
Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver,
først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle
spørsmålene. Vi går inn for å finne fastere former for
internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både
det enkelte partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener
oss enn det som skiller.
Kapitalkreftenes organisasjoner og de
konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram
til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av
erfaringer. Vi kommunister må, ut fra våre felles ideologiske og
klassemessige interesser og oppgaver, utvikle og styrke vårt
internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig
historisk tradisjon i vår bevegelse.
De
nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar
Norges
Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett
til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for
nasjonal undertrykkelse. Det er en forutsetning for frivillig
tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget
grunnlag.
Et selvstendig Norge betyr uavhengig norsk kamp for
fred i verden. En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale
selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et
land som har full selvbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for
andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte
menneskets rett til å bestemme over seg selv.
Et folks
underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene.
Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget hus. Norsk
innlemmelse i den europeiske unionen, EU, vil på ny gjøre Norge til
et lydrike.
Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og
selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og
større utviklingsmuligheter for demokratiet. Dette gjøres ikke
gjennom vårt medlemskap i Nato hvor norsk militære slåss for USAs
interesser i Afghanistan og Irak, istedenfor å ivareta nasjonale
oppgaver i vårt hjemland.
Nasjonal og statlig suverenitet er
en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som
tjener det arbeidende folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører
til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av
råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens
ekspansjon.
Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av
norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og
gjennom kamp mot de monopolselskapenes diktat og infiltrering av vårt
næringsliv. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt
for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets
nasjonale og statlige suverenitet.
Norges
Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn. Vi går imot
nasjoner som vi spille førerroller for andre folk. Men partiet
avviser også fornektelse av nasjonale særtrekk eller undervurdering
av berettigete nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis
nasjonale og internasjonale ansvar er ett.
Det er ingen
motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens
internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står
internasjonalt, desto større framgang kan den norske arbeiderklassen
og det norske folk ha i sin kamp mot kapitalkreftene. Norges
Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale
solidaritetsbåndene mellom arbeidere og arbeiderorganisasjonene. Vi
går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.
Internasjonal
arbeiderenhet i kampen mot den internasjonale monopolkapitalen er nå
mer nødvendig enn noen gang.
Det
gjelder å møte de monopol selskapenes offensiv og ekspansjon.
Det
gjelder å møte krigsforberedelsene til de mest aggressive krefter i
imperialismen med felles, internasjonale mottiltak. Vi deltar aktiv i
fredsarbeidet
Det gjelder i fellesskap å utforme en ny
internasjonal politikk som styrker samkvemmet mellom alle land og
folk, og samtidig styrker den nasjonale selvstendigheten.
Det
gjelder en trygg framtid for hele menneskeheten.