Jørgen Hovde, leder for Ungkommunistene i Norge, kommer i sin valgblog med en analyse som godt beskriver den nåværende politiske situasjonen i Norge.
I sin valgblogg her skriver han:
«Jeg var nylig på et kort radiointervju,
der de intervjuet de partiene som ikke kom til å få statsminister.
Vi fikk et spørsmål om jeg helst ville ha en rødgrønn eller
borgerlig regjering? Situasjonen er slik at jeg ikke vil se noen av
de i regjering, av den grunn at de begge løsningene representerer
det samme i litt forskjellige vinkler. Mens de rødgrønne klamrer
seg til lit statlig kontroll vil de blå slippe litt taket på
tøylene.
Det er kun nyanser i det nåværende systemet som
skiller alle de politiske partiene. Og det mener jeg fordi de alle de
politiske partiene som er reelle for å komme inn på stortinget
representerer den kapitalistiske ideologi og går som hånd i hanske
med kapitalkreftene, porfittjag og undertrykking. »
Analysen er helt korrekt. Det finnes i dag knapt nok noen vesentlig forskjell mellom partiene på stortinget. Professor Rögnvaldur Hannesson ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, skrev nylig i en artikkel på e24.no at Ap og Høyre burde gå i regjering. Han argumenterer for at de reelle forskjellene nesten er borte:
«Begge går helhjertet inn for Handlingsregelen, begge går inn for medlemskap i EU, og begge kunne nok enes om å åpne opp for oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. De tretter litt om skatter, hvor høye de skal være og hva slags, men den uenigheten kan neppe betegnes som prinsipiell.» Kilde
Dette er altså motpolene i norsk politikk. To partier som mer eller mindre mener det samme.
Prof. Hanneson avslører videre at han ikke har særlig mye til overs for sosialismen. Det kan med andre ord ikke være mye sosialisme igjen i Arbeiderpartiet ettersom Hanneson kan se for seg at de kan inngå et regjeringssamarbeid med Norges mest utpregede borgerlige parti uten store problemer.
Ingen av de nåværende partiene står for en faktisk justering av det økonomiske systemet for å redusere den økende forskjellen mellom fattig og rik. På Stortinget og i befolkningen generelt finner vi en overraskende kunnskapsløshet om hvordan det kommunistiske alternativ til kapitalismen vil fungere under demokratisk styring. Kommunisme har blitt nesten synonymt med utopi.
Det ironiske er at mange synes å tro at man kan skape et rettferdig samfunn selv der det økonomiske fordelingssystemet oppfordrer til, og belønner, grådighet. Det er dét som er den virkelige utopien. Valgkampen putrer og går og verden fortsetter å halte avgårde i økonomisk kaos og urettferdighet.
Lederne i Arbeiderpartiet vil nok hevde noe annet, men de mest debatterte sakene i denne valgkampen har ikke akkurat vært preget av store visjoner og høyt ambisjonsnivå. Etter valget kommer alt til å forbli nesten nøyaktig det samme, med mindre FrP får flertall alene. Da vil alt bli verre, men det er en annen sak.
Del
